 |
|
Det nasjonalsosialistiske
historiesynet
De følgende kildene er
med ett unntak hentet fra en lærebok i tysk samtidshistorie for den videregående
skolen, brukt i Tyskland under andre verdenskrig. (B. Kumsteller, U. Haacke,
B. Schneider: Geschichtsbuch für de deutsche Jugend, Leipzig 1941.)
Den første kilden er hentet fra Robert Alexander Brady: The Spirit
and Structure of German Fascism, Victor Gollancz 1937.
Kildene er oversatt og tilrettelagt av lektor Audun Eftedal, Orkdal vidaregåande
skole.
INNHOLD
- Nasjonalsosialistisk mønsterplan for undervisning
i tysk samtidshistorie, videregående skole
- Fra 2. kapittel: Truende farer. 5. Jødedommen (utdrag)
- Fra 6. kapittel: Tyskheten bortenfor grensestolpene. 1. Folketyskerne
i Europa (utdrag)
- Fra 16. kapittel: De to første krigsårene. 1.
Frammarsjen i vest (utdrag)
- Fra 16. kapittel: De to første krigsårene. 3.
England som fiende (utdrag)
- Fra 18. kapittel: Svekkelsen av den tyske motstandskraften
(1917). 1. Ubåtkrig og Nord-Amerikas krigserklæring (utdrag)
- Fra 28. kapittel: Den nasjonalsosialistiske revolusjonens
frammarsj. 1. Hitlers liv fram til novemberrevolusjonen 1918 (utdrag)
- Fra 28. kapittel: Den nasjonalsosialistiske revolusjonens
frammarsj. 2. Hitlers kamp fram til 9. november 1923 (utdrag)
- Fra 28. kapittel: Den nasjonalsosialistiske revolusjonens
frammarsj. 3. Hitlers kamp 1925-1929 (utdrag)
- Fra 39. kapittel: Sudetenland vender hjem
- 40. kapittel: Riskprotektorat Böhmen og Mähren
- Memelland vender hjem
- XI. Den stortyske frihetskrigen. 41. kapittel. Krigen anstiftes
- Fra 42. kapittel. 18-dagerskrigen (den polsk-tyske krigen)
(utdrag)
- 45. kapittel. Krigen i Norden
- XII Utsyn. 47. kapittel: Verdensomveltning
KILDETEKST 1
Nasjonalsosialistisk mønsterplan for undervisning
i tysk samtidshistorie, videregående skole
| Uke |
Emne |
Jødiske
forhold |
| 1-4 |
Førkrigs-Tyskland,
klassekrigen, profitt, streiker. |
Jøden
er løs!
|
| 5-8 |
Fra
jordbruks- til industristat. Kolonier. |
Bonden i jødens klør.
|
| 9-12 |
Sammensvergelse
mot Tyskland, omringing, sperringer omkring Tyskland. |
Jøden
hersker!
Krigssammensvergelser.
|
| 13-16 |
Tysk
kamp - tysk nød. Blokade! Utsulting! |
Jøden blir velstående!
Profitt på tysk nød.
|
| 17-20 |
Dolkestøtet
i ryggen. Sammenbruddet.
|
Jødene
som ledere av
novemberopprøret.
|
| 21-24 |
Tysklands
Golgata. Erzbergers forbrytelser! Versailles. |
Jøder
østfra inn i Tyskland.
Judeas triumf.
|
| 25-28 |
Adolf Hitler. Nasjonalsosialismen. |
Judeas
fiende!
|
| 29-32 |
De
blødende grensene. Slavebindingen av Tyskland. Frikorpsene. Schlageter. |
Jødene
skor seg på Tysklands
ulykke. (Lån (Dawes, Young).
|
| 33-36 |
Nasjonalsosialismen
tar fatt i kriminaliteten og underverdenen. |
Jødisk
mordanslag.
|
| 37-40 |
Tysklands
ungdom ved roret! Troens seier. |
Siste
kamp mot Judea.
|
KILDETEKST 2
Fra 2. kapittel: Truende farer
5. Jødedommen (utdrag)
Etter den franske revolusjonen hadde jødene blitt statsborgere. Nå,
i den nye økonomiske tidsalderen, da frihet for spisse albuer ble prist
som den høyeste lykke, kunne de utfolde sine egenskaper hemningsløst.
"For jødene står ikke produksjonen i fremste rekke, men derimot
handel med det som andre har framstilt, den rendyrkete opptattheten av penger,
som med uforstilt naivitet blir stilt opp som midtpunktet for alle livsoppgaver."
(Fritsch) Slik forsatte de som tidligere å være de egentlige pengeutlånerne
for by og land. Slik trengte de seg inn i varehandelen og ble de egentlige grunnleggerne
av "basarene", billigsjappene, varehusene. De fikk mange håndverksgrener
til å gå i oppløsning, skredderne ble avløst av konfeksjonsindustrien,
skomakerne av skofabrikkene. De ble de egentlige representantene for børskapitalen,
aksjehandelen, spekulantvirksomheten, renteslaveriet.
Allerede omkring 1830 hadde jødene dukket opp i aviser,
i litteratur og musikk. Nå, etter 1870, grunnla de avis etter avis,
for å styre den offentlige opinion i samsvar med sin egen oppfatning.
De ble intellektuelle, leger, advokater. De skaffet seg kontroll over
politikken. Mange tilbød regjeringen sin finansielle støtte,
for på den måten å få den til å bli avhengig av
seg. Den jødiske bankmannen Gerson Bleichröder hjalp Bismarck med
å finansiere krigene i 1864 og 1866 etter at Landdagen hadde nektet bevilgninger;
sammen med jøden Rothschild førte han forhandlingene om krigsskadeerstatninger
etter den tysk-franske krigen og ordnet med statslån for det unge Riket.
Andre jøder ble valgt som representanter for Det nasjonalliberale partiet.
Men til gjengjeld fikk de satt igjennom at Bismarck ga jødene full likestilling
i offentlige stillinger. […]
En helt spesiell støtte fant jødene i losjene.
For frimurerne var jødene "brødre": "Mesteren har
lært oss å elske alle mennesker som våre brødre, og
jødene er ikke mindre enn vi alle barn av den evige Fader som har skapt
oss." Denne oppfatningen førte frimureravisene ut til de brede massene.
Kirkene utbredte læren om jødene som det "utvalgte
folk". Idet de tok utgangspunkt i den grunnsetningen at alle mennesker
skulle være like for Gud, tidde de i hjel den rasistiske grunnsetningen
arisk-jødisk og erstattet den med motsetningen kristelig-mosaisk. Dermed
lullet de samtidig folket inn i den skjebnesvangre vantroen at en døpt
jøde "ikke lenger var en jøde". Men jødene oppfatet
situasjonen og lot seg døpe i massevis. Alt dette bidro til å føre
folket bak lyset og tilsløre faren.
KILDETEKST 3
Fra 6. kapittel: Tyskheten bortenfor grensestolpene
1. Folketyskerne i Europa (utdrag)
[…] Tyskere hadde bodd uavbrutt i Böhmen (i 1883 3 millioner!) siden
år 9 f. Kr., da Marbod innvandret med sine markomannere; deres hjemstavnsrett
til dette landet var eldre enn tsjekkernes. […] Gjennom tysk arbeid var
Böhmen blitt perlen blant de habsburgske kronlandene. Tyskerne grunnla
den berømte böhmiske glassindustrien, metallindustrien og ølbryggingen
i Pilsen […] Litt etter litt var tsjekkerne under innflytelse av den tyske
kulturinnsatsen blitt myndige og gjorde krav på retten til selvbestemmelse.
Deretter ville de fortrenge tyskerne fra de ledende stillingene i embetsverket
og industrien og grunnlegge en atskilt tsjekkisk stat innenfor habsburgmonarkiet.
Til denne skulle sudettyskerne bli utlevert. Førerne i denne nasjonalitetskampen
ble sønnene til tsjekkiske småborgere, som studerte i Prag og så
steg til å bli advokater, leger, forfattere og prester. […] Tsjekkerne
satte på steder med blandet befolkning igjennom valg av tsjekkiske borgermestre,
tsjekkiske prester og tsjekkiske lærere. De søkte embeter også
i rent tyske byer og arbeidet også her i nasjonaltsjekkisk retning. De
boikottet tyske handelsmenn, knuste vindusrutene i tyske vertshus og overfalt
tyske studenter på gaten i Prag. De bosatte befolkningsoverskuddet sitt
i tyske landsbyer og industristeder og underbød de tyske arbeiderne;
ansvarsløse tyske bedriftseiere ansatte dem med glede. Slik gikk først
øyer av tysk befolkning i det indre av Böhmen tapt, og snart ble
også utkanten av det samlete tyske bosetningsområdet angrepet.
Da begynte det sudettyske folk å sette seg i forsvar.
Et skoleforbund ble grunnlagt. Som merke for dette ble tatt de gamle
stortyske fargene og kornblomsten, denne blomsten som vokser på bondegårdens
hjemlige jord og står som symbolet på den seige viljen til å
holde fast ved jordbunnen. Skoleforbundet festet blikket til høy og lav
til de hardt omstridte språkgrensene og lærte dem endelig atter
en gang å tenke fellestysk. Turnforeninger […] og sangkor sluttet
seg til forsvarsfronten.
KILDETEKST 4
Fra 16. kapittel: De to første krigsårene
1. Frammarsjen i vest (utdrag)
Den tyske felttogsplanen stammet fra general von Schlieffen; han hadde vært
en av de mindre størrelsene omkring Wilhelm II; en mann av Moltkes slag,
fåmælt og hard mot seg selv, en tjenestens og pliktens mann, en
ekte feltherre. Han tenkte bare i de dristigste tankebaner: "Tyskland må
samlet kaste seg mot én motstander, mot den som er den sterkeste, mektigste
og farligste, og det kan bare være Frankrike-England. Ved å angripe
på deres venstre flanke må man forsøke å trenge franskmennene
i østlig retning, mot Moselbefestningene, mot Jura og mot Sveits. Den
franske hæren må tilintetgjøres. Det vesentligste er å
forme en sterk høyre fløy, vinne slaget ved hjelp av denne og
i uopphørlig forfølgelse med nettopp denne fløyen få
fienden til å vike stadig videre." Den venstre fløyen skulle
derimot holdes så svak som mulig. Dens oppgave var "å binde
flest mulig franske styrker med færrest mulig tyske". Etter Schlieffens
beregning kunne felttoget avsluttes på seks uker. I løpet av denne
tiden skulle det i øst bare føres oppholdende krig; østerrikerne
skulle bære hovedbyrden der. Først når avgjørelsen
var oppnådd i vest, skulle den samlede tyske vernemakten marsjere opp
mot Russland. Ennå i sin dødsstund var han naget av spørsmålet
om kanskje planen hans skulle være for dristig for mennene rundt Wilhelm
II. "Gjør meg den høyre fløyen sterk", var hans
siste ord. Hans bange anelser gikk i oppfyllelse. For den mannen som nå
skulle etterfølge ham og sette ideene hans ut i virkelighet, var general
von Moltke, en nevø av den store feltherren. Han var imidlertid
en vek type, en syk mann som manglet seierstroen. Han hadde ikke mot til å
gjennomføre mesterens plan helt ut, men gjorde den venstre fløyen
sterkere enn denne hadde villet; for han våget ikke å la det komme
til en fransk innmarsj i Elsaß-Lothringen.
Veien inn i Belgia var sperret av den sterke festningen Liege.
Den skulle overrumples. Et dristig vågespill, men det kunne overlates
til trenede regimenter. Den 4. august overskrider utvalgte tropper grensen med
hurrarop. Bare noen minutter senere begynner en lumsk krypskytterkrig. De tyske
regimentene bryter motstanden og er snart bare 1-2 kilometer fra fortene. Natten
til den 6. skal gjennombruddet gjennom mellomrommene mellom fortene være
nådd. Men det mellomliggende terrenget er mot de tyske antagelsene utstyrt
med gode feltbefestninger. Dertil det uvante med å kjempe om natten; det
strømmer ned et ustyrtelig regn. Angriperne kommer ikke videre. Og dog
er hele felttogets skjebne avhengig av at overfallet lykkes. Da er det at generalmajor
von Ludendorff, mannen som ikke kjenner ordet umulig, stiller seg i spissen
for en avdeling som er blitt førerløs, bringer den igjennom og
marsjerer inn i Liege. Men ennå var ikke et eneste fort på tyske
hender. De sammensveiste regimentene gjennomlevde dager i frykt. Omsider dukket
det tunge artilleriet opp og knuste med sine 42 centimeters mortere de sterke
panserfortene.
Mens dette foregår, stormer den høyre fløyen,
fire armeer sterk, gjennom Belgia. De første franske og engelske troppene
stiller seg mot den. De blir kastet unna. Uten opphold fortsetter den tyske
framstormingen. Dag etter dag marsjer, 50 kilometer og mer, i glødende
augusthete. Om natten bare noen få timers hvile, i veigrøfter,
på åpne marker. Nesten daglig er det kamper, og hvert slag er en
tysk seier. Franskmenn og engelskmenn er uten stans på tilbaketog. Marne
blir nådd og blir overskredet. Snart dukker tyske ryttertropper opp 30
kilometer fra Paris.
Slik ser det ut til at Schlieffens plan, til tross for utvanningen
av den, allikevel skal lykkes. Ganske visst satt den øverste hærledelsen
langt bak fronten i Luxemburg, ganske visst hadde de ytterligere svekket den
allerede for svake høyre fløyen ved å sende to armékorps
til Østpreussen. Ganske visst måtte den høyre fløys
armé (1. armé) under Kluck i strid med den gamle Schlieffenplanen
marsjere forbi Paris på østsiden slik at den kom i fare for et
fiendtlig flankeangrep. Men hva gjorde vel det for den tyske soldat, hva gjorde
vel det for en mann som Kluck, som det glødet en feltherres vilje i.
Der over hos fienden hadde general Joffre. Han var slett ingen stor feltherre,
men han var en mann med jernnerver og uforstyrrelig ro. Han hadde innsett svakheten
ved den tyske frammarsjen. Etter en rask beslutning gikk han til motangrep.
Langs hele fronten fra Paris til Verdun raste kjempeslaget,
som på samme måte som en geng ved lepzig og Belle Alliance skulle
avgjøre Europas skjebne (Marneslaget 6.-9. september 1914). Joffre
fører fram friske tropper fra Paris med drosjer og lastebiler og bringer
dem ganske riktig mot den svake flanken til Klucks armé. Hvordan ville
det gå dersom omringingen lyktes? Men Kluck befalte, på ekte prøyssisk
vis, å besvare angrep med angrep, omringing med omringing. Hensynsløst
tok han to armékorps fra sin venstre fløy. Alt som bare kunne
bære et gevær fram til fronten blir kastet inn i kampen. I dagevis
bølger kampen fram og tilbake, ingen vil vike. Mange tyske bataljoner
har ikke lenger noen offiserer, kanoner blir betjent av bare en mann. Men Kluck
vet at i hans hender ligger slagets skjebne. Han kan stole på sine folk.
De blør som forfedrene ved St. Privat. Og så skjer det store: Om
morgenen den 9. september, da Kluck endelig har fått trukket omringingsstyrkene
sammen, smatrer det prøyssiske angrepssignalet over den solrike marken.
Franskmannen blir kastet tilbake og selv omringet. Han viker tilbake
mot Paris. Ved middagstid får forfølgerne øye på
Eiffeltårnet i horisonten. Jubelstemning! Seierrik frammarsj også
for den 3. armé.
KILDETEKST 5
Fra 16. kapittel: De to første krigsårene
3. England som fiende (utdrag)
Løgnhetsen
England var vår fiende. Bare få i det tyske folket forsto hva det
innebar. Allerede i løpet av de første dagene etter krigsutbruddet
var de tyske telegrafkablene kuttet over. Verden fikk fra nå av bare engelske
nyheter. Og snart kunne man lese: "Tyskland startet krigen; de tyske
krigserklæringene beviser jo det!" "Tyskland har overfalt det
stakkars lille Belgia; den tyske kansleren har jo selv innrømmet overgrepet."
[…] "Tyskland overholder ikke folkeretten." "Hunnerne skyter
kvinner og barn, de plyndrer de døde." En karikatur hadde overskriften:
"Wilhelm & sønner, slaktermester" og viste den tyske keiseren
som slakter; andre framstilte de tyske soldatene som "boches", dvs.
griser. Man snakket i det hele tatt bare om "boches", barbarer og
hunnere når man mente tyskere. Snart leste man: Tyskland vil bli mildt
behandlet dersom det bare befrir seg fra selvherskerdømmet. De gamle
fiendene som allerede før krigen hadde bakvasket Tyskland, liberalere,
marxister og jøder i alle land gjenga alt dette i tale og på trykk.
Og hva var sannheten? De tyske myndighetene hadde pinlig samvittighetsfullt
forvaltet de besatte områdene. De reddet om så med selvoppofrelse
kunstverker og boksamlinger. Den tyske soldat behandlet ridderlig sine tilfangetatte
fiender som tapre motstandere. Hjemlandet, som selv manglet det mest nødvendige,
gjorde alt for å lette de tilfangetattes lodd. Mange hadde det bedre i
fangenskapet, omgitt av tysk orden og renslighet, enn de hadde hatt det hjemme.
En russer sa takknemlig at han aldri ville glemme at han hadde lært å
lese og skrive i Tyskland.
Men alt slikt ble oversett. Likeså ble den dyriske mishandlingen
av tyske fanger i Frankrike og de umålbare lidelsene bak piggtråden
i fangeleirene i Sibir oversett med vilje; det var ingen som hisset seg opp
over slikt. Glemt var det som Tyskland hadde skjenket verden av åndelige
stordåder. Tyskland var også åndelig omringet. Bare
der hvor sansen for heltedåd holdt seg og der hvor blodets stemme ikke
var helt undertrykt, som i Spania og Sverige, fantes det beundring og stillingtagen
for Tyskland. Men den tyske regjeringen sto hjelpeløs overfor den fiendtlige
propagandaen. Den hadde ingen ting å sette inn imot denne, og ante ikke
at det i den var oppstått et nytt og farlig kampmiddel.
KILDETEKST 6
Fra 18. kapittel: Svekkelsen av den tyske motstandskraften
(1917)
1. Ubåtkrig og Nord-Amerikas krigserklæring (utdrag)
Den var hard og lang, vinteren 1916/17. Matvarerasjonene skrumpet inn, da jorda
på grunn av gjødselmangel og dårlig vær ga for liten
avling. For byfolk flest besto måltidene for det meste av kålrabi;
av smør var det bare 40 gram pr hode hver uke; brødet ble dårligere
og dårligere. Mange sultet. Og så fantes det ikke kull! Tuberkulosen
grep om seg. Råvarene ble knappere.
I denne situasjonen så den tyske statsministeren seg om
etter fredsmuligheter. Den mest nærliggende muligheten var en særfred
med Russland. Etter Brussilov-offensiven virket det faktisk som om tsaren kunne
være innstilt på en særfred. Men Bethman Hollweg ødela
denne muligheten da han, sammen med Østerrike, i november 1916 erklærte
Polen som uavhengig, uten at han på forhånd hadde gjort seg opp
noen mening om omfanget av den nye staten. Han hadde ingen anelse om hvilken
dødelig fare han dermed hadde besverget fram for Tyskland i øst.
I stedet for å arbeide fram mot en særfred med Russland, henvendte
Sentralmaktene seg etter seieren over Romania til fiendealliansen samlet og
foreslo fredsforhandlinger. Men de så et tegn på svakhet i det tyske
tilbudet, og svarte i det store og hele med Versailles-betingelsene.
Tyskland søkte altså fred; fienden ville ha seier.
I Frankrike hadde den gamle Clemenceau blitt statsminister. Tigeren, ble han
kalt, og han hadde en grenseløs hevntørst. "Krig, bare krig!"
"Mitt mål er å bli seierherre," det var hans program.
I England var sakføreren og den lidenskapelige folketaleren Lloyd George
blitt statsminister. Begge fikk diktatoriske fullmakter av sine demokratiske
folk. Clemenceau satte "defaitistene" bak lås og slå og
undertrykte ethvert uttrykk for ettergivenhet i pressen. Lloyd George dro fra
sted til sted og pisket opp viljen til den endelige seieren på massemøter.
Stadig ble det sendt krigsutstyr fra Amerika og England til Frankrike.
Den tyske hærledelsen imøteså den kommende
utviklingen med dyp bekymring. Med de store materielltilførslene som
fiendealliansen fikk fra Amerika, var det ikke mulig med en ny offensiv for
den utmattede tyske hæren. Det eneste som nå gjensto, var "uinnskrenket
ubåtkrig". Tyskland hadde ved krigsutbruddet en liten, men dyktig
ubåtflåte. Tirpitz hadde satt fortgang i videre utbygging av den.
Når den løp ut og senket engelske handelsskip, da kunne den engelske
handelsblokaden bli bekjempet med en tysk; da ville England bli truffet på
sitt mest følsomme punkt og kunne bli tvunget til å gi seg. Om
og om igjen hadde Tirpitz bedt om å få sette det nyeste våpenet
sitt inn for fullt. Men hele tiden hadde Bethman Hollweg satt seg imot, alltid
vek han tilbake for amerikanske trusler. Nå, da alt sto på spill,
kunne ikke hærledelsen lenger finne seg i at et så effektivt våpen
ikke ble brukt, og krevde at en hensynsløs ubåtkrig omsider måtte
bli satt inn. Admiralstaben forsikret at England dermed ville bli tvunget i
kne i løpet av fem måneder: "En snarlig igangsatt ubåtkrig
er, til tross for faren for et brudd med Amerika, det eneste midlet til å
føre krigen til en seierrik slutt." Heller ikke nå ville statsministeren
gå med på dette: "Om vi spiller ut kortet med den hensynsløse
ubåtkrigen og ikke vinner stikket, da er vi fortapt." Ludendorff
erklærte at De forente stater før eller senere, men i alle fall
ganske snart ville gå til krig; han kjente den makten de jødiske
finansherrene i New York hadde. Lenge kjempet de militære og de politiske
lederne med hverandre, til statsministeren endelig ga etter. Den uinnskrenkede
ubåtkrigen ble erklært: De havområdene som grenset opp mot
de fiendtlige landene ble erklært som sperreområder; ethvert skip
som ble påtruffet der skulle senkes, uansett om det var fiendtlig eller
nøytralt.
KILDETEKST 7
Fra 28. kapittel: Den nasjonalsosialistiske revolusjonens
frammarsj
1. Hitlers liv fram til novemberrevolusjonen 1918 (utdrag)
I Braunau ved Inn ble Adolf Hitler født den 20. april 1889 […]
Faren var tolltjenestemann. Der over, bortenfor Inn, var "utlandet".
Men dette "utlandet" var tysk land, land som tilhørte den samme
stammen! Fra sin tidligste barndom hadde gutten den stortyske fornemmelsen:
Ett og samme blod vil høre til i ett og samme rike. Det store Tyskland
var for ham Fedrelandet, hans helters land og hans lengslers land. […]
Da han var 13 år gammel, døde faren, og to år
senere også moren. Hitler stod alene. Farens oppsparte midler ble brukt
opp under morens langvarige sykdom. Nå var det bare å slå
seg igjennom livet selv: "Med en koffert med ytterklær og undertøy
i hendene og med en urikkelig vilje i hjertet dro jeg til Wien. Det som far
hadde lykkes med 50 år før, det håpet også jeg å
fratvinge skjebnen: Også jeg ville bli til noe." […] Så
begynte han som hjelpearbeider på en nybygning. Fortjenesten hans var
jammerlig, nøden var hans trofaste følgesvenn. Dødstrett
kom han hjem etter titimers arbeidsdag. […] Han ble maler. Også nå
var fortjenesten liten. Men han hadde i det minste tid til å arbeide med
seg selv. Til langt på natt tegnet han og leste om byggekunst, historie,
politikk; han stod i bakerste rekke i Hoffoperaen og lyttet til wagnersk musikk..
Den gang la Hitler grunnvollen for sin omfattende utdanning.
Fem år ble han i Wien. Det ble hans politiske læretid
[…] Under spisepausene på byggetomten opplevde han for første
gang virkningene av marxismen. Alt som var hellig for ham ble dratt ned
i skitten av arbeidskameratene hans. Han tok til motmæle. Tillitsmannen
gikk til arbeidsgiveren og sa: "Vi vil ikke arbeide sammen med denne fyren."
Så måtte han flytte fra det ene bygget til det andre. En gang ville
de til og med kaste ham ned fra stillaset. Marxistisk terror! Hitler trengte
stadig dypere inn i den marxistiske læren. Han lærte å skille
mellom de forførte og forførerne og forsøkte for første
gang å rive arbeidskameratene løs fra forførernes klør.
Samtidig trengte jødespørsmålet seg
på Hitler i Wien. Han leste de store Wien-avisene. De inneholdt spaltelange
lovsanger om Frankrike; om Tyskland hadde de bare spott og klander. Han leste
romaner og bøker som i disse avisene var særlig oppskrytt og oppdaget
at de struttet av simpelheter. På samme måte var det med teaterstykkene.
Og hvem var avisskriverne, hvem var forfatterne til alle disse makkverkene?
Jøder! Han så seg omkring og ble oppmerksom på at disse også
slo an tonen i parlamentet, i vitenskap og i kunst. Da han så kunne slå
fast med sikkerhet at den sosialdemokratiske pressen og likeså partiledelsen
overveiende var i hendene på jøder, da innså han hvem som
var de egentlige forførerne av arbeiderstanden: Jødene. Da falt
skallene fra øynene hans; han ble jødefiende.
Hitler besøkte ofte det østerrikske parlamentet.
Der talte en på tysk, en annen på tsjekkisk, en tredje på
italiensk; en hylende mengde i strid med seg selv. Ofte kom det til slåsskamper.
Han leste de talene som ble holdt der og ble forskrekket over hulheten i dem.
Han ble motstander av parlamentarismen.
I fem lange år studerte Hitler i Wien. I stadig sterkere
grad innså han at Østerrike-Ungarn var en døende stat. Han
holdt det ikke ut der lenger. Han dro til München. Nå var han i Riket.
Det fulgte to lykkelige år med flere reiser og videre arbeid.
Da brøt krigen ut. Og nå ilte ikke grenselandstyskeren
Adolf Hitler tilbake til den staten han var født i, men bød seg
fram til det store Fedrelandet, det landet han elsket, for å tjene det
med sitt blod. […] Regimentet blir forlagt i Flandern. Det blir kastet
inn i det første slaget. Jublende stemmer det i med Deutschlandslied.
Etter fire dager får regimentet avløsning. Det blir stående
i vest. Det blir satt inn i Somme-slaget. Hitler blir såret. Som ved et
under når han i det fryktelige stålregnet fram til forbindingsplassen.
Etter to år ser han for første gang hjemmet igjen. Men her på
feltsykehuset og i forlegningen bryster man seg frekt med feighet og unnasluntring.
I denne luften får han ikke puste. Han drar tilbake dit hvor han føler
seg hjemme, til sitt kompani. Han blir ordonnans. Mens andre ligger i dekning,
må han ut i stålregnet og ildstormen, gjennom røk og damp;
slik opplever han det andre Flandern-slaget. Han gjør seg fortjent til
jernkorset av første klasse ved at han en gang helt alene tvinger en
fransk tropp til å overgi seg. […] I oktober 1918 blir regiment List
for tredje gang satt inn i Flandern. Engelskmennene skyter med "gulkors".
Giften overmanner til slutt også Hitler, han blir blind. For andre gang
havner han å feltsykehus, i Pasewalk. Nå hører han overalt,
"at snart nå bryter revolusjonen løs". Han vil
ikke tro det. Men så blir det sannhet. Lastebiler ramler inn på
sykehusomådet med røde faner: "Revolusjon!" En dag senere
får han vite at den nye regjeringen vil kapitulere. Han tumler tilbake
til sovesalen og graver seg med brennende øyne ned i putene. Men så
flammer hatet opp i ham mot disse forbryterne som har dolket den tyske hæren
i ryggen. Han vil redde det tyske folk og gjøre opp med dem som har fordervet
det, ikke med våpen i hånd, slik som frikorpskjemperne, men som
politisk soldat og statsmann: "Men jeg bestemte meg for å bli politiker."
KILDETEKST 8
Fra kapittel 28: Den nasjonalsosialistiske revolusjonens
frammarsj
2. Hitlers kamp fram til 9. november 1923 (utdrag)
Så kom året 1923. Franskmennene rykket inn i Ruhr-området.
Kaoset truet.
Bolsjevikene trodde at de var ved målet. I Bayern arbeider
von Kahr og von Lossow for å løsrive Bayern fra Riket.
Men begge er ubesluttsomme. De har ikke nok selvtillit til å slå
til alene, men ønsker seg et forbundsfellesskap med Hitler. Adolf Hitler
skal gjøre nytte som en "trommel" for dem, og hans menn skal
danne støttroppen. Ut fra denne tankegangen forhandlet de med Føreren.
Så sier Lossow: "Nordtyskland kommer i alle fall til å bli
bolsjevikisk, derfor må vi skille oss ut." Den 12. november vil de
endelig slå til. Det er knapp tid, Adolf Hitler må handle. Han må
komme den separatistiske faren i forkjøpet, men samtidig må han
også styrte Weimar-regjeringen i Berlin. Bare slik kan Tyskland reddes
i siste øyeblikk.
Kahr har kalt inn til en sammenkomst den 8. november i Bürgerbräukeller
for å holde tale mot Weimar-systemet. Lynraskt fatter Adolf Hitler sin
beslutning: Han må benytte denne forsamlingen til å "lette
avspranget" for Kahr. Samtidig må han også knytte ham til seg.
Det må ikke bli Kahr som får lede revolusjonen, det må han
selv gjøre. Mens Kahr taler til tilhengerne sine, lar Hitler væpnete
stormtropper omringe Bürgerbräukeller. Så stormer han sammen
med en liten tropp inn til den overrumplede forsamlingen, springer opp på
scenen, fyrer av et skudd mot taket og roper: "Den nasjonale revolusjon
er proklamert!" Deretter ber han Kahr og Lossow bli med til et siderom
for å få revet dem med til å handle: "Det er ingen vei
tilbake, da går vi til grunne." Og etter en del fram og tilbake gir
de ham faktisk sitt æresord på at de skal stå sammen med ham.
Hitler går sammen med dem tilbake til møtesalen og utroper den
nye riksregjeringen. Han overtar selv ledelsen, Ludendorff blir øverstkommanderende,
Lossow riksvernminister, Kahr blir stattholder i Bayern. Dypt grepet avslutter
han:
"Jeg vil oppfylle det som jeg lovte meg selv for fem år
siden, da jeg lå som blind krøpling på lasarettet; ikke å
gi meg rast eller ro før novemberforbryterne fra 1918 er kastet til jorden,
før det på ruinene av dagens jammerlige Tyskland er gjenoppstått
et nytt, stort og mektig Tyskland, i frihet og herlighet! Amen!" - Og så
gjaller Lied der Deutschen mektig gjennom lokalet.
Men da Kahr og Lossow forlot forsamlingen og hadde trukket seg
bort fra Førerens bydende personlighet, brøt de sitt ord. Kl 1/2
3 om natta erklærer de over radioen at de erklæringene de var "blitt
avtvunget med revolveren rettet mot seg" var ugyldige og at NSDAP var oppløst.
Men Hitler oppgir ennå ikke sin sak som tapt. Med et stort
demonstrasjonstog vil han rive Münchens befolkning med seg og i siste øyeblikk
skape et vendepunkt. Reichswehr ville ikke våge å skyte. På
formiddagen den 9. november setter demonstrasjonstoget fra Bürgerbräukeller
seg i bevegelse mot sentrum av byen. Fremst marsjerer mennene fra Oberland med
den svart-hvit-røde fanen. Så kommer Føreren, og ved hans
side Ludendorff, Rosenberg og Göring, alle ubevæpnet. Tette, jublende
folkemasser følger toget. "O Tyskland høyt i ære, du
troskaps hellig land," klinger gjennom den trange gaten. Fortroppen har
nådd Feldherrnhalle. Her sperrer en politikjede veien. Uten varsel
fyrer de løs på den tyske frihetsbevegelsens menn. Fanebæreren
synker sammen. Hermann Göring sleper seg i dekning, stygt såret.
Ulrich Graf, Førerens faste følgesvenn, springer fram foran Føreren.
Idet han peker på Ludendorff, utbryter han: "Men dere vil da vel
ikke skyte på deres feltherre?" I Samme øyeblikk treffes han
av fem kuler. Føreren er reddet for det tyske folk av stammetroskap og
god germansk sed. Men idet sidemannen synker sammen, dødelig truffet,
rives Hitler i bakken så han pådrar seg kragebensbrudd. General
Ludendorff blir heller ikke truffet, rakrygget marsjerer han mot geværløpene.
Da skuddene fra politiet forstummer, er brostenene dekket av fjorten døde,
og to til faller et annet sted i byen. Adolf Hitler løfter, tross skaden
han har fått, en såret ungdom opp og drar ham inn i en bil. Han
kommer seg unna en panservogn som forfølger dem og får gitt fra
seg den skadete ungdommen; så må han videre! Neste dag blir han
gjenkjent ved Staffelsee nær München og tatt til fange.
Nå synes alt å være tapt. Ludendorff, Hitler
og hans trofaste blir stilt for retten. Men den tiltalte blir til anklager:
I en stor tale av Adolf Hitler får systemet sin dom. Til tross for dette
blir de "tiltalte" med unntak av Ludendorff, domfelt. Føreren
får fem års festningsarrest. Han ble sendt til Landsberg am Lech.
Men Hitler bevarte sin tro. Mein Kampf, den tyske frihetsbevegelsens
Bibel som han skjenket sitt folk fra fangenskapet, ble et levende bevis på
dette. Som han så riktig sa ti år senere: "Det var den hårde
nødvendighet som tvang oss til å handle, og det vise forsyn som
den gang nektet oss seieren." For først De Sekstens offerdød
var det som ga det unge partiet retten til å føre an i den nasjonale
frihetskampen. Disse Seksten marsjerer fra nå av foran i de levendes sinn
og forplikter dem til det høyeste offer. Blodfanen fra 9. november blir
et hellig vartegn. Føreren selv vokste ved denne begivenheten til full
modning og styrke. Og slik ble de til sannhet, de ord Føreren talte på
den innviede marken foran Feldherrnhalle den 9. november:
"Og dog har dere seiret!"
KILDETEKST 9
Fra 28. kapittel: Den nasjonalsosialistiske revolusjonens
frammarsj
3. Hitlers kamp 1925-1929 (utdrag)
Her i Berlin mottar Bevegelsen den unge SA-mannen i idealutgave,
Horst Wessel. Han er student. Men han frastøtes av den sorgløse
tilværelsen som mange av kameratene hans fører. Like lite interessert
er han av embetseksamen og borgerlig karriere. For ham fins det bare en eneste
tanke, og den heter Tyskland. "Intet for meg, alt for Tyskland!" Han
oppgir sin behagelige borgerlige tilværelse og blir SA-mann. Fra nå
av tilhører han bare Bevegelsen. Fryktløst går han inn på
ethvert kommunistmøte og tar ordet for å overbevise de forførte.
Også i kneipene deres våger han seg inn for å verve tilhengere
blant dem. Han har framgang; nettopp de beste og mest anstendige blant marxistene
vinner han for Bevegelsen. Snart blir han troppsfører og får selv
bestemme hvilken tropp han skal ha. Da velger han en i et av de farligste strøkene,
i det østlige Berlin, en som utelukkende består av arbeidere. Daglig
er han sammen med sine folk. Han snakker deres språk, han kjenner deres
bekymringer, han gir dem sparepengene sine, han lever enkelt og fordringsløst
som dem. De bøyer seg for hans overlegne evner, men er stolte av sin
Horst. For de føler at han ikke bare prater om kameratskap, men er kamerat.
Troppen hans blir dobbelt så stor på noen få uker og blir
til den berømte Sturm 5. Horst Wessel skjenker den unge Bevegelsen de
flotteste kampsangene: "Hold fanen høyt, slutt rekkene tett sammen",
"Kamerater, la stormens veldige sang gjalle", "Kamerat, så
la deg kalle, kamerat, nå er vår tid". Men for Horst Wessel
er det ikke nok, det han tidligere har gjort. Han forlater sin mors hus og flytter
inn i en stue midt i arbeiderstrøket, han blir selv arbeider. Først
nå, når han deler den samme skjebne som arbeiderne, kan han helt
ut forstå dem. Nå kan han drive verving enda mer virksomt og vinne
enda flere av de forførte menneskene tilbake til folkefellesskapet. Slik
blir Horst Wessel ved siden av dr. Goebbels den beste kjemperen blant Berlins
nasjonalsosialister.
For kommunistene er det klart: Denne mannen må vekk. Horst
Wessel ble advart. Vennene hans foreslo for ham at han skulle forlate Berlin
for en tid. Men en Fører forlater ikke sine folk. Horst Wessel ble. Dermed
kunne kommunistene gjennomføre sine forehavender. De skrapte sammen en
haug av forbrytere og tukthusslaver. Seksten mann sterk trengte de seg inn på
rommet hans og skjøt ham ned bakfra. En kule trengte inn i munnen på
ham. I over en måned led Horst Wessel på sykehuset. Til det siste
var han omgitt av sine folks kjærlighet, men også motstandernes
hat trengte inn til sykesengen hans. Rødfronten ville storme sykerommet
hans. SA-folkene hans forhindret planen. Det så nesten ut til at han skulle
overvinne døden. Da støtte det til blodforgiftning. Slutten kom
(23.3. 1930). Men hatefullt forfulgte fienden til og med den døde. Politiet
nedla forbud mot å la kisten dekke med hakekorsfanen; "kommunen"
forsøkte å storme begravelsesopptoget. Det måtte settes vakt
ved graven for å beskytte den mot den rasende pøbelen.
KILDETEKST 10
Fra 39. kapittel: Sudetenland vender hjem
Men knapt var det gamle Ostmark1) blitt knyttet til Riket, så
hentet Hitler også sudettyskerne hjem.
Like etter at det sudettyske Nasjonalsosialistiske Parti var
oppløst, samlet Konrad Henlein fra Asch i Egerland de folkebevisste,
kampvillige elementene fast sammen i det fornyete "Sudettyske Parti".
Gjennom et endeløst puslearbeid klart han å samle det sudettyske
folk og overvinne den usunne partipolitikken blant sudettyskerne. Allerede etter
ett år var partiet hans det sterkeste i nasjonalforsamlingen i Praha.
Sudettyskerne var nå klare til å ta igjen overfor tsjekkerne. Men
disse svarte med skjerpet kamp.
Da ga Føreren i en riksdagstale i februar 1938 president
Benes2) den første advarselen. Men Benes gjorde seg like døv som
Schuschnigg3) hadde gjort. Undertrykkelsen ble enda verre. Dersom Tyskland grep
inn, ville også Sovjet, Frankrike og Storbritannia gripe inn; dermed kunne
endelig det forhatte Tyskland bli slått ned for godt. Slik regnet Benes,
og slik regnet hele verdensjødedommen og frimurerne. Benes oversvømte
verden med løgner: "Hitler truer freden i Europa!" - "Tyskland
overfaller Tsjekkoslovakia!" - "Det samlete verdensdemokratiet støtter
Tsjekkoslovakia!" slik hisset han opp krigsstemningen i Europa og tyskerhatet
i sitt eget land til høydepunktet. Han krevde at Tyskland skulle ut,
samtidig som han satte i verk mobilisering. De sudettyske områdene ble
besatt av nasjonaltsjekkiske tropper, som forsøkte å gjøre
sudettyskerne føyelige ved stadig mobbing. Kommunistisk pakk fikk lov
til å bevæpne seg og skyte ned forsvarsløse tyskere. Ropene
om hjelp lød stadig mer inntrengende fra den plagete befolkningen. Føreren
lot seg ikke utfordre, men kom under Rikspartidagen4) 1938 med en ny advarsel:
"Jeg vil under ingen omstendighet finne meg i å se rolig på
at de tyske folkefellene i Tsjekkoslovakia blir utsatt for enda mer undertrykkelse.
Tyskerne i Tsjekkoslovakia er verken vergeløse eller forlatte. Dét
bør man merke seg!" Men Benes ville heller ikke denne gangen forstå
advarselen. Han stolte på vennene sine. I nærheten av riksgrensen
ble bruer sprengt, veier ødelagt, og hus gikk opp i flammer. Tyske menn
ble arrestert, mishandlet og slept bort. Panservogner raste skytende gjennom
vergeløse byer og landsbyer.
Nøden var ikke lenger til å holde ut. Først
rømte tusenvis, så titusenvis inn i skogene og over riksgrensen.
I denne høyeste nød sendte Henlein ut oppropet "Wir wollen
heim ins Reich!" og oppfordret til å danne et sudettysk frikorps.
Føreren bevarte en jernhard ro. Men nå hadde han fattet en beslutning
som ikke kunne gjøres om: Han ville befri sudettyskerne med alle midler.
Mussolini stilte seg ved hans side.
Den britiske statsministeren Chamberlain begynte å bli
nervøs. Dersom Benes virkelig skulle klare å få i gang en
verdenskrig, var Storbritannia ikke så gunstig stilt som i 1914. De hadde
mistet overherredømmet i Middelhavet. I Midt-Østen var hele araberverden
i opprør. Tyskland av 1938 var slett ikke det samme som det hadde vært
den gangen; det sto ikke lenger alene, men hadde mektige allierte. På
grunn av slike overveielser dro Chamberlain for å møte føreren
i Berchtesgaden, for å rådslå med ham om hvordan verdensfreden
kunne reddes. Føreren overbeviste ham om at det bare kunne skje dersom
sudettyskerne ble løsrevet fra Tsjekkoslovakia. Etter dette ga Chamberlain
og den franske statsministeren Daladier det rådet til den tsjekkiske regjeringen
at det uunngåelige måtte gjøres. Benes gikk først
med på dette, men kom så med en del utflukter, for han trodde at
vestmaktene ville hjelpe ham når alt kom til alt. Mordene på sudettyskerne
fortsatte, og tsjekkerne satte til og med i gang ildoverfall5) inne på
tysk område.
Adolf Hitler forlangte nå at Benes skulle stå ved
løftene sine og sørge for tilbaketrekking fra de tyske områdene
før 1. oktober. Han verken ville eller kunne la dette trekke ut lenger.
Snart var tallet på flyktninger over en kvart million. Da kalte han fra
bevegelsens gamle kamparena, Berliner Sportspalast, sitt folk sammen til den
ytterste innsats. Og folket stilte seg bak ham, fast og besluttsomt: "Fører
befal, vi følger!" Krigen lot til å være uunngåelig.
Men kaldblodig forsøkte Adolf Hitler også nå å finne
en fredelig vei så tyskerne kunne få sin rett. Det samme prøvde
Mussolini. I motsetning til krigshisserne i landene deres, ville Chamerlain
og Daladier unngå at det kom til krig, for de visste hvor sterkt Tyskland
var. Så inviterte Føreren de tre statsmennene til Firemaktsforhandlingene
i München 29. september 1938. Det kom til enighet: Tsjekkoslovakia skulle
avstå de sudettyske områdene uten folkeavstemming. De tyske soldatene
skulle rykke inn den 1. oktober 1938 og besette hele området i løpet
av ti dager. Tsjekkerne ble dessuten pålagt å avstå de områdene
som var bebodd av polakker og ungarere. Hitler og Chamberlain erklærte
høytidelig at Tyskland og Storbritannia heretter skulle bestrebe seg
på å løse alle stridsspørsmål på diplomatisk
vis. En tilsvarende erklæring ble noen uker senere utvekslet mellom den
tyske og den franske regjeringen. Europa pustet ut. Aller dypest takket det
tyske folk Føreren for det store freds- og befrielsesverket han hadde
utført.
Den 1. oktober marsjerte de tyske troppene og SS-avdelingene
inn i Sudetenland. Grensebommene falt. To dager senere dro Føreren midt
blant soldatene sine over grensen, for å skynde seg til sudettyskerne
sine og ta dem opp i Det Stortyske Riket. En fredsrus grep disse menneskene,
som hadde vært undertrykt så lenge. Var det virkelig sant? De klarte
ikke å fatte det alt sammen. De trengte seg sammen om Førerens
bil, overstrødde ham med blomster og jublet og gråt av glede. Klokkene
kimte. Føreren dro inn i den gamle riksbyen Eger, sudettyskhetens høysete.
Så fortsatte han til Karlsbad, til Reichenberg, til Troppau, til alle
de stedene der sudettyskerne hadde kjempet og blødd for sin tyskhet.
Over alt talte han. Ordene hans vokste til usedvanlige styrke og vekt: "Jeg
trodde på den tyske gjenoppstandelsen, på at mitt folk skulle bli
gjenopprettet og på det kommende Tyske Rikes storhet. ... Jeg visste ikke
hvordan og på hvilken måte jeg en gang skulle komme fram til dette
stedet, men at jeg en gang skulle stå her, dét visste jeg."
- "Aldri mer skal dette landet bli revet bort fra Riket. Over dette Stortyske
rike ligger det tyske skjoldet til vern og det tyske sverdet til forsvar."
Den 10. oktober var hele Sudetenland befridd. Det tyske folk
hadde under sikker ledelse ærefullt bestått den største krisen
siden verdenskrigen. Ytterligere 3 1/2 millioner folkefeller var etter langvarige
lidelser vendt hjem. En stamme som var blitt herdet i tyskhetsstriden, som hadde
skjenket det gamle Østerrike så påfallende mange førerskikkelser,
soldater, statsmenn og lærde, var ved Førerens innsats reddet for
den tyske folkestammen.
Ordforklaringer:
1) Ostmark, Østerrike (betegnelsen ble brukt etter innlemmelsen
("Anschluss") i 1938.
2) Benes, president i Tsjekkoslovakia.
3) Schuschnigg, Statsminister i Østerrike før "Anschluss".
4) Rikspartidagen, et årlig arrangement for NSDAP i Nürnberg,
med parader og taler.
5) Ildoverfall, angrep med våpen og skyting.
KILDETEKST 11
Fra 41. kapittel: Krigen blir anstiftet (utdrag)
40. kapittel. Riksprotektoratet Böhmen og Mähren. - Memelland vender
hjem.
Tsjekko-Slovakia besto fortsatt. På grunn av en tysk-italiensk
voldgiftsdom hadde det avstått de polske og madjariske områdene,
og hadde gitt slovakerne det selvstyret som de tidligere var blitt nektet. Men
tsjekkerne forsøkte stadig å forhale det med de gamle metodene.
Igjen grep de til terror, denne gangen ikke bare mot de tyskerne som var blitt
værende i Tsjekkia, men også mot slovakene. Men de satte seg til
motverge. De erklærte seg for løsrevet fra Praha. Ungarerne rykket
inn i den østlige delen av den tsjekko-slovakiske staten, Karpat-Ukraina.
Ingen tok hensyn til regjeringen lenger, bevæpnete bander rev herredømmet
til seg. Den kunstig skapte tsjekko-slovakiske staten falt fra hverandre.
Den nye tsjekko-slovakiske statspresidenten innser nå
endelig at det bare fins en redning for Böhmen, innlemming i Riket. Han
iler til Berlin og bønnfaller om Rikets beskyttelse. Føreren imøtekommer
bønnen og lar igjen sine soldater marsjere (15.3.1939). På
én dag besetter de, til tross for snødriver og isete veier, alle
viktige byer. De rykker inn i Praha med de hundre år, keiser Karl IV.s
hovedstad, hvor de gotiske domkirkene, de gamle bruene og Hradschin ennå
i dag vitner om de tyske mestrenes høye kunst. Få timer senere
innfinner Føreren seg på Hradschin, og herfra utformer han det
nye Middel-Europa: Böhmen-Mähren blir riksprotektorat
og dermed en del av Det stortyske Riket. Protektoratet styrer seg selv. Utenrikspolitikken
og forsvaret tar imidlertid Riket seg av. Protektoratet inngår i det tyske
tollområdet. En riksprotektor sørger for at Protektoratets lover
og bestemmelser ikke strir mot Rikets interesser. Friherre von Neurath,
Førerens tidligere utenriksminister, blir riksprotektor. Tyskerne i sine
språkøyer blir direkte borgere av Riket.
Samme dag stiller det unge Slovakia seg under Rikets
beskyttelse. Versailles-skapningen Tsjekko-Slovakia hadde demonstrert sin
manglende levedyktighet og var forsvunnet. En arne for vedvarende uro foran
Rikets porter var fjernet. Böhmen, denne gamle germanske folkejorden, var
på ny blitt en del av Riket, slik det ved sin historie og sin geografiske
beliggenhet hadde vært fra gammelt av. Fornuft og gammel rett var gjenopprettet.
Nasjonalitetsproblemet i det böhmiske området var løst, ikke
ved at den fremmede nasjonen ble undertrykt etter forbilde fra Versailles, men
ved at Føreren anerkjente dens rett til å leve og organiserte to
nasjoners fredelige sameksistens i det böhmiske området. Begge to
kan heretter ved felles bestrebelser utfolde sitt rike lands krefter og ta del
i Rikets oppgang.
Som i feber lever de undertrykte memellenderne gjennom kringkastingen
seg inn i Stortysklands tilblivelse. I tjue år har de lidt og kjempet.
Nå reiser de kravet som en storm: Hjem til Riket. Litauen innser
at dets herredømme, som berodde på tysk avmakt, er forbi. Det gir
i sin overenskomst med Riket Memelland tilbake (22.3.1939). Samme
dag drar Føreren med panserskipet "Deutschland" til den gamle
ordensbyen. Den samme jubelen, den samme overstrømmende gleden, den samme
takken slår imot ham som i sørøst. -
Hvilken ufattbart stor begivenhet! På ett år har
Føreren opprettet Stortyskland og hentet over 10 millioner folkefeller
hjem til Riket, Versailles-diktatet var istykkerrevet, en nyordning av Middel-Europa
brøt fram. Tyskland var på ny en verdensmakt. Men det tyske folk
sverget gjennom feltmarskalk Görings munn til Føreren at
"det veldige, det store som De med enestående
tapperhet har gjennomført, det gir vi aldri opp, komme hva komme vil."
KILDETEKST 12
XI. Den stortyske Frihetskrigen
Etter Verdenskrigen berodde verdensordenen på skillet
mellom besittende og ikkebesittende nasjoner; de nasjonene som
rådde over råstoffer, gull og land i overflod, og slike som levde
sammenklemt på et trangt område og ikke hadde noe av alt dette.
Til de besittende hørte i første rekke England og Frankrike. Nå
var det riktig nok slett ikke alle her som hadde del i rikdommene, tvert imot
var det, særlig i England, bare et tynt toppsjikt av bedriftseiere og
spekulanter. Disse mennene eller stedfortrederne deres satt i Underhuset, og
de dannet regjeringene (plutokrati, dvs. pengenes herredømme).
Deres overdådige livsutfoldelse sto i grell motsetning til arbeidernes
armod i det østlige London og i gruvedistriktene. Til de ikkebesittende
nasjonene, "ikkehaverne", hørte Tyskland, Italia og Japan.
Til å begynne med gikk disse tre statene hver sin ensomme vei. Men en
gang måtte tiden komme da de fant sammen med hverandre, for i fellesskap
å kjempe for en mer rettferdig verdensorden og fordeling av godene på
denne jord.
41. kapittel. Krigen anstiftes
Da Adolf Hitler tok opp kampen mot Versailles i Tyskland,
var han besjelet av den faste vilje at den skulle føres med fredelige
midler. Om og om igjen erklærte han at hans mål verken var erobringer
eller germanisering, men et fredelig samarbeid mellom de europeiske nasjonene,
tuftet på gjensidig respekt. I verdensfredens interesse var fordringene
hans ytterst beskjedne: Rimelige grenser i øst, fri selvbestemmelse i
Ostmark om å vende tilbake til Riket, at nabostatene måtte respektere
tyskheten utenfor Rikets grenser, at Tyskland måtte få tilbake koloniene.
Overfor Framrike la han vekt på at Tyskland ikke ville stille noen territoriale
krav til sine vestlige naboer når Saar-spørsmålet først
var ryddet av veien. Denne erklæringen innebar det smertelige offeret
å gi avkall på Elsaß-Lothringen. Men Hitler brakte det for
å kunne oppnå sine høyere mål. For alle de mange krigene
mellom Frankrike og Tyskland hadde lagt tunge blodsofre på de begge landene,
mens grensene når alt kom til alt bare var blitt litt forskjøvet.
Ville det ikke da være fornuftigere om de to tapre og høyt begavete
nasjonene sto sammen? Av denne grunn satte Føreren flere ganger fram
entydige forsoningstilbud til Frankrike: Begrensning av hver av hærene
til 300 000 mann, sikkerhetspakt på 25 år, garanti for belgisk og
nederlandsk nøytralitet, utvidelse av sikkerheten til naboene i øst
og sørøst. Men Frankrike grep ikke den utstrakte hånden.
Tvert om oppfattet det som alltid før i sin lange historie også
denne gangen tysk enighet og styrke som den største faren for sin sikkerhet;
det var og ble "det tyske folks ubønnhørlige dødsfiende"
(Hitler).
Så fortsatte [Frankrike] å forsterke rustningene
sine og bygde Maginotlinjen videre ut. Dessuten tok det på nytt opp sin
gamle omringningspolitikk. Det bandt Tsjekkoslovakia enda fastere
til seg og oppmuntret Polen til fiendtligheter mot Tyskland. Men den
polske staten ble den gang ledet av en mann som var i besittelse av det som
de fleste av hans landsmenn manglet: en ubestikkelig sans for den politiske
virkeligheten; det var marskalk Pilsudski. Han var ikke villig til å
la seg misbruke for de franske omringningsplanene. Det var ikke Tyskland, men
Russland som for ham sto som den egentlige fienden for den polske selvstendigheten.
Han tok derfor imot tilbudet fra Føreren, som foreslo for ham en tiårig
vennskapsavtale (1934): Begge maktene ga avkall på voldsbruk og
forpliktet seg til å løse alle sine stridsspørsmål,
innbefattet grensespørsmålet, gjennom forhandlinger. Dessuten skulle
Polen, i samsvar med de løftene det en gang hadde gitt i Versailles,
behandle tyskerne som likeverdige statsborgere. Slik klarte Hitler å få
i stand det som kort tid i forveien hadde virket aldeles umulig, en forståelse
med Polen. Det første franske omringningsforsøket hadde mislykkes.
For en forskjell i forhold til omringningstiden før Verdenskrigen! Den
gang hadde Tyskland latt fiendenes renker gå utover seg; nå hadde
Tyskland tilrevet seg handlingens rett.
Men Frankrike langet ut med et nytt omringningsforsøk.
Det sluttet en militærallianse med Russland og formidlet dessuten det
samme mellom Russland og Tsjekkoslovakia (1935). Franske og tsjekkiske tropper
skulle ile hverandre i møte langs Main-linjen; ut fra Tsjekkoslovakia
skulle russiske armékorps støte fram mot Rikets hjerte, og derfra
skulle også russiske flygere starte sine bombetokter mot Rikets indre.
Denne gangen skulle det derfor lykkes å tilintetgjøre Tyskland,
om det bare lyktes å tvinge fram en krig. Føreren parerte også
dette slaget ved å nærme seg England, Russlands gamle fiende. Alt
mye tidligere hadde han lagt vekt på hvor mye et samarbeid mellom de to
germanske nasjonene ville være i verdensfredens interesse og at dette
var absolutt mulig, fordi det ikke på noen måte sto i strid men
noen av partenes livsinteresser. Han var også her rede til å ofre
noe ved at han ga avkall på Tysklands likeberettigelse til sjøs.
Slik finn han i stand flåteavtalen med England, der styrkeforholdet
mellom den engelske og den tyske flåten ble fastsatt til 35 : 100.
Når England viste seg å v ære rede til å
inngå denne avtalen, så skjedde riktignok ikke dette fordi det hadde
endret sin innstilling, men fordi den verdenspolitiske situasjonen tilsa det..
I det samme året begynte nemlig nummer to av de ikkebesittende statene,
Italia, av egne krefter å gjøre om på det som Vestmaktene
kortsynt hadde nektet det i avtalene; det begynte krigen mot Abessinia
(1935). England følte herredømmet sitt i Øst-Afrika og
i Middelhavet truet. I Frankrike fantes det imidlertid statsmenn som tilrådde
å la Italia få det de ville ha. Men da ville man jo ha fornærmet
England, og nettopp England hadde man bruk for overfor Tyskland. Derfor fornyet
Frankrike og England sin Entente cordiale (1936) og satte
igjennom sanksjoner mot Italia i Folkeforbundet, dvs at Folkeforbudsstatene
nektet Italia råvarer og stengte for innførsel derfra.
Under den abessinske krigen hadde Føreren ved sin velvillige
nøytralitet bidratt til Italias seier. Han så tydelig det nære
skjebnefellesskapet mellom Tyskland og Italia: Begge hadde i århundrer
vært nedsunket i småstatsoppløsning og fremmedvelde. Begge
hadde først nådd fram til nasjonal enhet sent. Begge var folkerike,
oppadstrebende nasjoner uten rom, begge hadde i løpet av den tiden de
hadde bestått opplevd sin største fornyelse gjennom to seierrike,
vesensbeslektete revolusjoner; begge hadde de samme motstanderne, de vestlige
demokratiene, jødedommen og frimureriet. Derfor grunnla de to mennene
aksen Berlin-Roma, og derfra utviklet det seg et hjertelig vennskap mellom
de to statsmennene, de to nasjonene og de to bevegelsene, den nasjonalsosialistiske
og den fascistiske (1936). Tyskland var ikke lenger alene. Tvert om var det
nå smidd en fast blokk, sterk nok til å motstå tofrontstrykket.
Det samme året sluttet føreren også vennskap med Japan
og avsvekket dermed det russiske trykket vestover.
Russland hadde aldri helt gitt opp håpet om å utbre
den bolsjevikiske revolusjonen til Tyskland og derfra videre til resten av Europa.
Nå som Adolf Hitler styrte Riket, måtte dette håpet begraves.
Derfor la de nå planer om å få den bolsjevikiske verdensrevolusjonen
til å flamme opp ut fra Vest-Europa. Spania stod for dem fram som mest
modent for dette, fordi det liberale systemet der hadde framkalt en bunnløs
korrupsjon. Men general Franco kom dem i forkjøpet og utropte
den nasjonale revolusjon; i Spania begynte borgerkrigen (1936). Russland
understøttet de spanske bolsjevikene. Vestmaktene fryktet at et sterkt,
nasjonalt Spania ville true herredømmet deres i Middelhavet og sendte
også hjelp til de røde. Verken Tyskland eller Italia kunne finne
seg i at bolsjevismen seiret. Også de sendte frivillige til hjelp, først
og fremst flygere. Det truet med å bryte ut en altomfattende krig. Men
Tyskland og Italia sluttet seg enda fastere sammen. Vestmaktene følte
seg ennå ikke sterke nok, så freden ble enda en gang opprettholdt.
General Franco seiret til slutt.
De vestlige demokratiene og Russland hadde lidt et svært
tap av anseelse. Aksemaktene gikk derimot fra suksess til suksess.
Føreren hentet, med Mussolinis trygge ryggdekning, Ostmark hjem til Riket;
Mussolini innordnet Albania i det italienske imperiet og trygget dermed Adriaterhavet
for godt. Japan hadde startet krigen mot Kina for å nyordne Asia under
sin ledelse og for å fjerne de ikke-asiatiske stormaktenes innflytelse
her. Da brøt krisen i Sudetenland ut. Atter hisset veststatenes presse
til krig. Atter innså imidlertid den engelske regjeringen at England ennå
ikke var godt nok rustet, og dro til München. Så vel Frankrike
som England betraktet München-avtalen som et nederlag. Det viktige for
dem var ikke freden, men å vinne tid. Ikke før varden engelske
statsministeren Chamberlain kommet hjem, så begynte England en veldig
opprustning. Begge vestmaktene styrte fra nå av planmessig mot krigen.
Igjen ga de fritt løp for skrekkpropagandaen mot Tyskland. Akkurat som
avisene deres en gang hadde forhånet "kaiserismen", så
var det nå "nazismen" og "hitlerismen". Igjen overbød
de vestlige statsmennene seg selv i ødeleggelsesplaner. Et nytt og frykteligere
Versailles skulle knuse og splitts Tyskland for evig tid. Slik var det vestmaktene,
og med dem hele verdens jødedom og frimurervesen, ville ha det.
Etter at ingen av de tidligere omringningsforsøkene hadde
ført til målet, satte England nå i verk et nytt og større
anlagt forsøk, i første omgang med Polen. Her var marskalk Pilsudski
død. Etterfølgerne hans hadde benyttet seg av vennskapsavtalen
med Tyskland for beskyttet av den å gjøre tyskheten i Polen rettsløs
og forjage den. Snart utgjorde antallet tyskere i korridoren bare 8 prosent.
Føreren advarte og satte enda en gang fram et raust tilbud til polakkene
for å berge freden. Tyskland var beredt til å gi avkall på
korridoren dersom Danzig vendte tilbake til Riket og Polen avsto en to kilometer
bred forbindelsesvei mellom Østpreußen og Riket. Men Polen avviste
forslaget, for England tilbød det en allianse og forsikret det om sin
hjelp dersom det skulle bli innviklet i en krig. Dette var en blankofullmakt
for ethvert polsk overgrep; England hadde fra nå av overlatt til Polen
makten til å slippe krigen løs når som helst. Selv med Frankrike
og Polen følte [England] seg likevel ikke sterkt nok. Derfor ga det også
Romania, Tyrkia og Grekenland den samme "garantien";
men framfor alt forsøkte det å vinne Russland for krigens sak.
Imidlertid viste de seg, følgene av den engelske blankofullmakten
til Polen. [Polen] satte nå fart på utryddelsen av tyskheten og
lot dessuten troppene sine oppmarsjere langs grensen for å utfordre Riket.
Dersom dette lyktes, da ville storkrigen komme, og da kunne Polen oppnå
Østpreußen, Oder-grensen og Stettin; dette var målet for
dets stormannsgale politikere. Føreren utviste et uforliknelig måtehold.
Enda en gang satte han fram et tilbud til Polen. I to dager lot Polen ham vente
på et svar. I løpet av denne tiden mobiliserte det. Forfølgelsen
av tyskere fortsatte hemningsløst. Nå var Førerens tålmodighet
oppbrukt. Han kalte sitt folk til våpen (1.9.1939).
På den samme dagen ga regjeringskontorene i Warszawa ved
hjelp av et forhåndsavtalt signal gjennom kringkastingen de lokale myndighetene
ordre om å utrydde også de siste restene som ennå fantes av
tyskheten. Medlemmene av de polske kamporganisasjonene, av ungdomslagene, ja
til og med tukthusfangene har fått våpen. Og nå styrter disse
umenneskelige hordene løs på tyskerne i hjemmene deres, river dem
ut, slår dem ned med stokker og skyter dem, lemlester dem, skjender de
døde. Hele familier blir utryddet. Ingen blir skånet, ikke mor,
ikke barn. Det var en bartolomeusnatt i et fryktelig omfang. Aller verst raste
de på "Den blodige Brambergsøndagen" (3.9.1940). På
mange steder ble de fattigste, ofte bare iført skjorte og bukse, uten
sko, drevet sammen, lenket til hverandre og av sine dyriske plageånder
drevet til det indre av landet. I den glødende septemberheten må
de marsjere 30, 40, 50 kilometer. Forbimarsjerende tropper hogger løs
og skyter blink på dem. Mange klarer ikke lenger å komme seg videre.
De blir drevet framover med kolbeslag. Når heller ikke det er nok til
å få dem på bena lenger, blir de myrdet, radbrukket og begravd
på tilfeldige steder langs veien. Dette var Dødsmarsjen til Kutno.
60 000, en firedel av de ennå tilbakeværende folketyskerne i Polen
betalte der med livet for sin troskap til sitt eget folk. -
Imidlertid gjorde Føreren sitt ytterste for å forhindre
en utvidelse av krigen. Han tilbød England å sette inn den tyske
makt overalt til vern for det britiske verdensriket; som motytelse forlangte
han en løsning av det polske spørsmålet og tilbakelevering
av koloniene. England gikk ikke inn på dette tilbudet; det ville ha krig.
Tidligere hadde det alltid sørget for å så splid mellom Europas
nasjoner; det var oppsplittelsen av denne verdensdelen det kunne takke for sin
verdensmakt. På det europeiske fastlandet var alle de slagene blitt utkjempet
som hadde gjort det mulig for engelskmennene å erobre verden: Höchstädt,
Roßbach, Leipzig, Belle Alliance, Sedan, Tannenberg. Den engelske regjeringen
lot masken falle. De avviste [det tyske tilbudet] og erklærte krigstilstand
med Tyskland. "til vern for Polen". Det samme gjorde Frankrike.
KILDETEKST 13
Fra 42. kapittel: 18-dagerskrigen (den tysk-polske krigen)
(utdrag)
Den krigen som Føreren gjennom alle år hadde strevd for å
forhindre, var altså nå likevel blitt påtvunget Tyskland.
Hele folket ble grepet av jernhard besluttsomhet, ubøyelig seiersvilje
og fanatisk tro på det evige Tyskland. For dette Tyskland var ikke nå
ledet av en Bethman Hollweg, men av Adolf Hitler, den første soldat som
nå igjen iførte seg den feltgrå kappen og ilte til hæren.
Han hadde frambrakt den største og beste hæren i Europa, han hadde
trygget vestgrensen med Vestvollen, det største av alle festningsverker
gjennom tidene, ved fireårsplanen og en klok forsyningspolitikk hadde
han latt enorme mengder av råvarer og ernæringsmidler bli hopet
opp, han hadde også diplomatisk innrettet seg på krigen på
en annen måte enn mennene fra 1914: Med Italia og Japan stod Tyskland
i nært vennskap; men framfor alt lyktes det Hitlers geniale statsmannskunst
å vinne Russlands vennskap. Russland hadde en gang betalt for sitt
forbund med England med sammenbruddet i Verdenskrigen. Til andre tider hadde
Tyskland og Russland vært som lykkeligst når de hadde tatt vare
på vennskapet. Når nå begge statene godtok hverandres helt
motsatte regjeringsformer, og Russland en gang for alle gravla sitt ønske
om å gjøre Tyskland bolsjevikisk, da falt dermed enhver grunn for
noenslags fiendskap mellom de to store rikene bort. Gjennom denne tankegangen
knyttet Føreren Russland til seg. Slik kom den tysk-russiske
ikkeangrepspakten i stand (31.8. 1939).
KILDETEKST 14
45. kapittel: Krigen i Norden
Engelskmennene begynte å innse at en seier ved blokade ikke var mulig.
Derfor forsøkte de å utvide krigen og sende nye hjelpefolk
inn i ilden for seg. Særlig var det viktig for dem at de nordiske statene
gikk inn i krigen. Dersom de stengte av for den svenske malmtilførselen
til Tyskland og besatte de svenske malmfeltene, kunne de ramme Tyskland på
et spesielt sårbart punkt. Dessuten kunne de benytte de tallrike nordiske
fjordene som skjulesteder for sine egne ubåter mot Tyskland. Fra de sørnorske,
svenske og danske flyplassene kunne de trekke Tysklands kjerneområder
inn i luftkrigen, og kanskje til og med angripe Tyskland over land fra Jylland.
Mens svenskene holdt seg tilbake, lot nordmennene England få innrømmelser.
Engelske offiserer og spioner reiste omkring i Norge for å undersøke
og forberede alt for landsettingen. Snart opptrådte engelskmennene som
om det slett ikke fantes noen norsk nøytralitet. Et ubevæpnet tysk
dampskip ble overfalt i nordisk territorialfarvann, et annet ble senket, enda
andre ble overfalt og hundset foran øynene på den norske kystvakten.
Den 5. og 6. april begynte innskipingen av et engelskfransk ekspedisjonskorps
til Norge; den 8. skulle landsettingen og den overraskende besettelsen av de
viktigste norske havnene finne sted. For å kunne gjennomføre dette
uten at den tyske flåten grep inn, la britiske krigsskip ut minesperringer
i norske farvann. Dette var det groveste nøytralitetsbrudd. Likevel
protesterte den norske regjeringen bare for syns skyld. Føreren var godt
underrettet om Englands hensikter. Han hadde ventet med iskald ro. Nå
slo han lynraskt til. Han befalte at den danske og norske nøytraliteten
skulle beskyttes med våpenmakt; samtidig garanterte han at begge
land skulle være fullstendig skadesløse dersom de ikke ytte noen
motstand.
Tidlig den 9. april strømmer de motoriserte kolonnene
over den danske grensen. Danmark finner seg i det uunngåelige.
Det blir besatt. Men Føreren holder ord; landet blir skånet. Samtidig
har den tyske transportflåten, under beskyttelse av krigsskip, ubåter
og fly, løpt ut og stamper nordover gjennom den grove sjøen. Krigshistoriens
dristigste foretagende er i ferd med å utvikle seg. De utpekte målene
ligger fra 1500 til 2000 km borte fra Tyskland. I flanken truer den mektige
engelske flåten, og hvordan skal man løse problemet med å
få fram forsterkninger? Ved meldingen om at den tyske flåten var
i sjøen har Churchill, den gang sjef for Admiralitetet, gitt ordre om
å innstille innskipingen. Krigsflåten skal finne de tyske skipene
og angripe dem. Men de er heldige og kommer igjennom i den mørke uværsnatten.
Bare en eneste jager oppsporer de tyske stridskreftene, og den blir skutt i
senk. Så glir de tyske skipene med blendete lanterner inn i de nordiske
fjordene, mot Oslo, mot Bergen, mot Trondheim. Skipsskytset bringer de norske
kystbatteriene til taushet. Bare i Oslofjorden verger nordmennene seg en stund
med hell. Den store krysseren Blücherkommer inn i kryssild fra et
tungt kystbatteri. Den vil vike unna. Da støter den på en minesperring
og synker. De skipbrudne, som driver omkring i de iskalde bølgene, roper
et siste hurra til skipet; de fleste blir reddet. Transportskipene legger til.
Fortropper overrumpler garnisonene. I mellomtiden blir tanks, kanoner og hester
satt i land. Så blir også motstanden fra kystfortene utenfor Oslo
brutt. Forbi Trondheim og videre over polarsirkelen støter en flåteavdeling
jagere under kommandør Bonte fram mot Narvik. Svære
bølger bryter forskipene helt under sjøen. Isnende vind og hagl
pisker mot ansiktene. Ombord befinner det seg østerrikske fjelljegere
fra Kärnten, Steiermark og Tyrol, menn som aldri før har sett havet.
Våre tunge sjøstridskrefter sikrer gjennomfarten for de smekre
jagerne. Så kan de løpe inn fjorden mot Narvik. Tunge norske panserskip
overøser dem med et ildregn. Men jagerne våre angriper og torpederer
dem. Østerrikerne går i land og heiser rikskrigsflagget i den overrumplete
byen.
Landgangen har lykkes over hele linjen. Den engelske
sjømakten har sviktet ynkelig. Sent på ettermiddagen den samme
dagen oppdager tyske flygere deler av den engelske transportflåten. I
et flott angrep stuper de mot fienden. Bombene hagler ned, alt blir innhyllet
i røyk og flammer. Den medtatte engelske flåten gir i første
omgang opp landingsforsøket og dreier av mot England. Bare ved Narvik
støter overlegne engelske sjøstridskrefter fram. Kommandør
Bonte faller idet han slår dem tilbake.
I mellomtiden begynner de tyske troppene i havnebyene frammarsjen
mot innlandet, hvor nordmennene setter i gang geriljakrigføring.
Framfor alt gjelder det å opprette forbindelse over land mellom Oslo og
Trondheim. Fortsatt ligger det dyp snø overalt. De smale veiene er delvis
ennå isete, men er mange steder allerede i oppløsning og en eneste
sump. Snart fører de gjennom trange juv i skogen, snart svinger de seg
høyt oppover fjellsidene, snart fører de over forblåste
fjelloverganger og stormpiskete fjellvidder. Forsiktig føler fortroppene
seg fram på disse veiene. Her er veien sperret av et vilt virvar av felte
graner. Ved sperringen smatrer de norske maskingeværene. Støttropper
klatrer opp en steil sidedal og kommer i flanken på nordmennene. Snart
er motorsager på plass, sperringen blir ryddet unna og frammarsjen går
videre. Her er en bru over en vill flomelv ødelagt. De første
strever seg over på svaiende tømmerstokker. Så kommer pionertroppene,
og om noen timer kan også forsyningsvognene komme over. Frammarsjen går
videre. En jernbanetunnel står som eneste forbindelse mellom to daler.
En speidingstropp kjører fram på et lokomotiv og tvinger seg inn
med håndgranater. Slik går det overalt framover.
Mens dette foregår, landsetter skip etter skip nye forsterkninger
og krigsutstyr. Nå må den stolte engelske krigsflåten løpe
ut, om den ikke vil miste sin siste anseelse. Nå må engelskmennene
i det minste etterskuddsvis gå i land for å fordrive tyskerne. Men
de tyske flygerne er på vakt. Dag etter dag lar de femtikilosbombene suse
ned. Snart blir et transportskip hardt rammet, snart et hangarskip, snart en
krysser. Likevel klarer engelskmennene å landsette tropper i de små
havnebyene Namsos og Åndalsnes, nord og sør for Trondheim.
De tyske okkupantene i Trondheim skal fanges i saksen og avskjæres fra
omlandet. Dessuten vil engelskmennene prøve å nå Oslo langs
landeveien. Men også nå er tyskerne raskere. En engelsk avdeling
som alt har trengt fram til Lillehammer og sorgløst har slått
leir her, blir overrasket og revet opp. Kommandanten blir fanget og oppakningen
hans tatt som bytte. I denne befinner det seg hemmelige dokumenter, klare beviser
for Norges lenge forberedte nøytralitetsbrudd. En annen tysk kolonne
nærmer seg alt fra Trondheim og truer med å avskjære tilbaketoget
for fienden. Da går frammarsjen over til vill flukt. De flyktende tar
ikke lenger hensyn til sine norske forbundsfeller. Uten å underrette dem
om det, skynder de seg til skipene. Men våre bombeskvadroner er allerede
på plass. De engelske skipene som klarer å redde seg, blir angrepet
igjen ute på åpent hav. 135 enheter av den engelske flåten
blir i tiden fra 9. april til 2. mai 1940 satt ut av kamp, dels sterkt skadet,
dels senket. På 33 dager er felttoget avgjort.
I fjorden ved Narvik hadde engelskmennene dukket opp
igjen med knusende overmakt, med slagskip, kryssere og hangarskip. De tyske
destroyerne jaget dem i møte og angrep til den siste torpedo og den siste
granat var skutt ut. Så trakk de seg tilbake til innerst i fjorden og
satte mannskapene, skytset, utstyret og provianten i land. Den siste destroyeren
som hadde ammunisjon igjen, la seg på tvers i fjorden og trakk den samlete
ilden fra de engelske kanonene mot seg, slik at det ble mulig for kameratene
å komme seg i land. Sammen med østerrikerne innretter de landsatte
matrosene seg på å forsvare seg, først i selve Narvik og
deretter utenfor byen. Engelskmennene landsetter stadig nye tropper nær
Narvik. Forsvarerne har ingen tunge kanoner som kan settes inn mot det engelske
skipsartilleriet. Stadig varer vinteren ved her oppe. Uten ly mot kulde og haglskurer
ligger den lille flokken bak klippene i is og snø. Det er mangel på
ammunisjon og mat, som bare kan kastes ned i fallskjerm fra fly. Også
de få forsterkningene blir satt ned med fallskjerm. Om og om igjen går
engelskmennene til storm. Men forsvarerne vet hva det nå gjelder. Engelskmennene
må ikke få hånd om malmbanen. De forstår seg på
fjellkrig, de er jo sønner av de menn som engang kjempet i Dolomittene
og i Ortler. Og så har de en leder som de vil gå gjennom ilden for,
general Dietl. Slik holder de ut gjennom to måneder, og slår
angrep etter angrep tilbake. Endelig må engelskmennene innse at forsøket
er forgjeves, og de trekker seg ut. Etter at engelskmennene har forlatt Narvik,
strekker også de siste nordmennene våpen.
På fire uker var den egentlige avgjørelsen oppnådd.
Norge og Danmark var nå på tyske hender. Tyskland var fra nå
av sikret mot et engelsk angrep fra flanken. Nordsjøen kunne ikke lenger,
slik som under verdenskrigen, sperres av mellom Shetlandsøyene og Norge.
Det engelske nordsjøherredømmet var brutt. Alt dette hadde Tyskland
oppnådd med en liten flåte, fordi det ikke var noen bakstrevere
som hindret innsatsen, slik som under verdenskrigen. Krigføringen til
sjøs var fundamentalt endret. Flyet var blitt en farlig motstander for
de store slagskipene. England mistet tilførslene sine fra de skandinaviske
landene, først og fremst den uunnværlige malmen og trevirket til
gruvene, og også de danske matforsyningene. Ennå mens de siste kamphandlingene
ved Narvik varte ved, slo Føreren til på nytt, med krig i vest.
KILDETEKST 15
XII Utsyn
47. kapittel: Verdensomveltning
Den mektigste seieren i den tyske historien var vunnet i løpet av seks
uker, med ofre som var mer ubetydelige enn noen gang før. Bare om lag
40.000 mann var falt i alle felttogene hittil. England stod nå alene.
Det var ingen øy lenger. Tyskland hadde stilt det overfor en mektig front
fra Narvik til Pyreneene. I denne situasjonen tilbød Føreren det
storsinnet enda en gang fred. England svarte med hån og fornærmelser.
Føreren gjenopptok den krigen han var blitt påtvunget. Tyskland
skjerpet blokaden. Fra kanalhavnene i Nederland og fra Sør-Norge
dro de tyske ubåtene ut. Luftwaffe begynte sine storangrep mot England,
først mot de krigsviktige havnene, industrianleggene og flyplassene,
deretter, etter den 7. september 1940, også mot selve hovedstaden som
gjengjeldelse for de tallrike angrepene fra det engelske flyvåpenet mot
ikke-militære mål i Tyskland, sykehus, kirker, beboelseshus. Englands
hovedstad ble etter hvert en ruinmark. Over den raste det luftkamper med uhørt
heftighet. I løpet av den første halvannen måned av luftkrigen
mistet England alene over 2000 fly.
Samtidig videreførte Føreren også den politiske
kampen mot England. Det hadde stadig håp om å utnytte motsetningene
og spenningen på Balkanhalvøya til egen fordel og få det
til å blusse opp en krig der, for slik å kunne ramme aksemaktene
i flanken. Framfor alt ville det trekke Romania inn i krigen mot Tyskland, for
å stenge det ute fra de viktige jordoljeforrådene. Føreren
gjorde også denne planen til skamme. Han tilbød seg som mellommann
å bringe den farligste motsetningen på Balkanhalvøya, den
mellom Romania og Ungarn, ut av verden. Hans anseelse var så stor at alle
de involverte gikk med på dette. Slik kom Voldgiftsavtalen i Wien
(1940) i stand, der Romania avstod det nordlige Siebenbürgen, der flertallet
av innbyggerne var ungarske, til Ungarn. Det avstod det sørlige Dobrudsja
til Bulgaria. Etter dette styrtet en rumensk folkebevegelse det korrupte regimet
som hadde flørtet med England og grunnla den "nasjonal-legionære"
staten. Et nært vennskap bandt Spania til aksemaktene. Nordmennene kvittet
seg med sin gamle regjering. Tyskland omdannet den okkuperte delen av Polen
til "Generalguvernementet" og ga det en fast, tysk ledelse. Føreren
kom også fram til enighet med marskalk Pétain; også i Frankrike
demret det en forståelse for at de måtte slå seg sammen med
Tyskland. Med Russland holdt Tyskland som før på vennskapet. Det
erkjente at de baltiske landene var russisk interesseområde og ga sitt
samtykke til at de ble innlemmet i det russiske riket.
Tyskland, Italia og Japan bekreftet vennskapet sitt ved å
inngå Tremaktspakten (27.9. 1940): Japan anerkjente Tysklands og
Italias førerskap i Europa; Tyskland og Italia Japans lederskap i det
storasiatiske rommet. Alle de tre maktene forpliktet seg til gjensidig understøttelse
dersom de skulle bli angrepet av en ytre fiende; her var Russland uttrykkelig
unntatt. Ungarn, Romania og Slovakia sluttet seg til Tremaktspakten. For hver
av stormaktene var det nå anvist et storrom der de på grunn av sine
prestasjoner var førende, i Europa Tyskland og Italia, i østrommet
Russland, i det storasiatiske rommet Japan. Det skulle ikke lenger være
mulig for noen makt utenfor rommet, som f eks England, å forstyrre freden
gjennom innflytelse og besittelser i verdensdeler hvor de ikke hadde noe å
bestille.
En stor revolusjon er brutt ut i Europa og over hele planeten.
Det gamle synker, noe nytt og bedre vil bli dannet. Ansatsen til dette var det
den nasjonalsosialistiske bevegelsen i Tyskland som ga. For denne nyskapelsen
skylder Tyskland og verden takk til Føreren og til de menn som ved Feldherrnhalle
som de første åpnet porten til den nye friheten med sitt blod.
|
|
Internett og kildekritikk