I. DET MODERNE IRAN TAR FORM

Iran er et av de eldste kulturområdene i verden, og her har mektige riker og høykulturer siden oldtiden vekslet med perioder med oppløsning og invasjoner. På mange måter ble grunnlaget for dagens Iran lagt i år 1501. Da gjenreiste sjah Ismail 1. et iransk rike etter en lang og ødeleggende oppløsningsperiode. Som hjelpemiddel brukte han en spesiell religiøs retning som han gjorde til statsreligion: "tolver"-varianten av sjiaislam (se ramme).

Riket som Ismail hadde skapt, gikk i oppløsning fra slutten av 1600-tallet. I løpet av denne perioden utviklet ledende sjiaislamske skriftlærde en ny teori: De skriftlærde, ulama, står over staten; ulama er den eneste "lovlige representant" for den forsvunne tolvte imam.

Iran gjenoppstod som stat på slutten av 1700-tallet, men den nye herskerslekten, kadsjarene, bygde sin makt på en grisk, korrupt overklasse av prinser og militære ledere som gjennom skatteflåeri tynte størstedelen av befolkningen ned i fattigdom.

Utover på 1800-tallet kom Iran under stadig sterkere press fra de imperialistiske stormaktene Russland og Storbritannia. Russerne erobret store iranske områder i Kaukasus og Sentral-Asia, og britene tvang Iran til å avstå store områder, inkludert landets nest viktigste by Herat, til den nyopprettede staten Afghanistan.

Briter og russere skaffet seg full kontroll over iransk økonomi. De fikk tollfrihet og fri import for varene sine. Iranske håndverkere og handelsmenn ble utkonkurrert og ruinert av en flom av billige importvarer. Briter og russere fikk eksterritorialrett, det vil si at de ikke kunne stilles for retten eller straffes i Iran samme hva de foretok seg. En kombinasjon av bestikkelser og militære trusler fikk kadsjaroverklassen til å gå med på hva det skulle være. Kadsjaroverklassen sendte sine sønner til Europa, særlig Frankrike, for at de skulle få utdanning. Dermed fikk Iran en intellektuell elite preget av vestlige politiske ideer, som snart forvandlet seg til forbitrelse over Irans underlegenhet og hjelpeløshet overfor europeerne.

Forbitrelsen over europeernes imperialisme skapte det som ofte er blitt kalt "den store alliansen" i iransk historie. Tre helt ulike grupper ble bundet sammen av en felles interesse av å bekjempe europeernes maktmisbruk og kadsjarherskernes korrupte og brutale styre.
- Deler av ulama (de skriftlærde) så europeernes innflytelse som en trussel mot islam og Irans stilling som et islamsk samfunn.
- Kjøpmenn og håndverkere så imperialismen som en økonomisk katastrofe.
- De nye europeiskinspirerte intellektuelle ønsket å skape et moderne, demokratisk Iran.

I 1905 slo alliansen til. Det brøt ut opprør i flere byer. En nasjonalforsamling møttes og vedtok en grunnlov som skulle gjøre Iran til en moderne, demokratisk stat. Men den demokratiske revolusjonen fikk kort levetid. Russere og briter overså det nye regimet og inngikk i 1907 en avtale der de delte Iran i interessesfærer, det vil si områder der hvert land skulle ha full økonomisk handlefrihet. Samtidig begynte de revolusjonære å krangle seg imellom. De vestliginspirerte intellektuelle prøvde å presse igjennom reformer som de skriftlærde mente var i strid med islam. I 1911 okkuperte russiske tropper Teheran og slo ned revolusjonen.

1914 ble de første store oljefeltene i Iran oppdaget. Storbritannia tok i praksis full kontroll over oljeområdene - Iran hadde ingen myndighet over sin viktigste økonomiske ressurs.

Første verdenskrig ble en katastrofe for Iran. Mange iranere så på Tyskland som en venn av den islamske verden. Russere og briter gikk til omfattende militær intervensjon, og den iranske sentralmakten brøt sammen. Hungersnød, opprør og borgerkriger herjet landet. I 1919 bestakk Storbritannia tre iranske regjeringsmedlemmer til å underskrive en avtale som i praksis gjorde Iran til et britisk protektorat. Ydmykelsen av Iran var total.

II. 1925-1979: SJAHDIKTATUR OG SJOKKMODERNISERING

I årene etter første verdenskrig hadde en offiser ved navn Riza khan gjort seg til militærdiktator i Iran, og i 1925 lot han seg utrope til sjah (keiser). Riza hadde klare mål: Iran skulle moderniseres - for enhver pris. Et enormt reformprogram ble satt i verk: kommunikasjonsutbygging, industrialisering, store utdanningsprogrammer og utbygging av en sterk hær som skulle holde imperialister unna.

I begynnelsen hilste mange iranere Riza velkommen, men bildet endret seg etter hvert. Enhver motstand ble knust med rå kraft, reformene ble finansiert gjennom nådeløst skatteflåeri av befolkningen. Riza var grisk, og veldige rikdommer ble samlet hos sjahen og en liten klikk av vennene hans. Dessuten var Riza nasjonalist. Han dyrket drømmer om det gamle førislamske Perserriket og førte i stigende grad en antiislamsk politikk. Det var ikke populært blant det dypt religiøse flertallet av befolkningen. En bivirkning av Rizas nasjonalisme var en voksende sympati for Hitler og hans raseteorier. I 1941 avsatte briter og amerikanere Riza og sendte ham i eksil. I stedet innsatte de hans unge sønn, Muhammad, som ble regnet som et føyelig redskap for vestlige interesser.

Muhammad Riza sjah begynte sin regjeringstid under sterkt press fra Stalins Sovjetunionen, som ønsket innflytelse i det nordvestlige Iran. Han søkte støtte hos USA og ble etter hvert USAs viktigste allierte i Midtøsten. I 1950 skrev sjahen ut valg til en nasjonalforsamling. Det han kanskje ikke hadde regnet med, var den voksende forbitrelsen i landet over at Storbritannia hadde full kontroll over de iranske oljeressursene.

Iran var i 1950 verdens største oljeeksportør, men landets inntekter av oljen var skarve 45 millioner dollar, mens aksjeeierne i det britiske Anglo-Iranian Oil Company håvet inn enorme rikdommer og AIOC betalte tre ganger Irans oljeinntekter i skatt til den britiske regjeringen. Ved valget gjenoppstod den gamle "store alliansen" fra 1905 og vant en dundrende valgseier. Muhammad Musaddiq ble statsminister. Han nasjonaliserte AIOC. Storbritannia og USA gikk til økonomisk boikott av Iran, og sjahen flyktet fra landet.

I 1953 organiserte den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA statskupp. Musaddiq ble styrtet, og sjahen kom tilbake, nærmere knyttet til USA enn noen gang. Fram til 1960 førte sjahen en forsiktig politikk og prøvde blant annet å holde seg til venns med ulama. Men i 1960 blusset konflikten opp igjen. Sjahen arrangerte et valg som var "så åpenlyst fikset at selv vinnerne syntes det var pinlig" (Sandra Mackey, amerikansk historiker). Valgskandalen utløste voldsomme demonstrasjoner som ble slått ned av hæren.

Nå slo sjahen inn på en politikk som minnet mye om den hans far, Riza, hadde ført 30 år tidligere: gigantisk opprustning, enorm satsing på kommunikasjoner, industrialisering og utdanning, men gjennomført med brutal makt av et korrupt byråkrati. Det hemmelige politiet, SAVAK, ble kjernen i et undertrykkingsapparat som prøvde å knuse all opposisjon med terror og tortur. Terroren knekket langt på vei den gamle politiske opposisjonen av radikale studenter, Musaddiq-tilhengere og kommunister. Samtidig slo sjahen mer og mer inn på en antiislamsk politikk. Han dyrket gammelpersiske, førislamske symboler og gjennomførte reformer som tok sikte på å svekke islams stilling i befolkningen. Dette styrket de skriftlærdes popularitet, og ulama ble sjahdiktaturets hovedmotstander. En tidligere nokså ukjent skriftlærd, ayatolla Khomeini, stod fram som en samlende leder som i taler og artikler hudflettet sjahstyret. Khomeini ble sendt i eksil, men talene hans ble spredt på tusenvis av kassetter via moskeene. (Revolusjonen i 1979 er blitt kalt "kassettrevolusjonen".)

Kjernen i sjahens forsøk på å forvandle Iran til et "moderne" samfunn skulle være en gigantisk jordreform, "den hvite revolusjon". Store mengder jord skulle tas fra den gamle godseierklassen og fra religiøse institusjoner og deles ut til jordløse bønder. Målet var todelt: skape en selveiende bondestand som var takknemmelig mot sjahen, og svekke ulamas økonomiske makt. Den hvite revolusjon ble en fiasko. Hovedgrunnen var simpelthen at de fleste bøndene fikk for lite jord til å brødfø en familie. Etter få år var store deler av jorda kjøpt opp av sjahens rike venner, mens hundretusener av jordløse bønder strømmet til byene på jakt etter arbeid. "En fattig, forbitret underklasse, med jordbrukssamfunnets ideologier i behold" (historikeren Mehran Kamrawa) havnet i trøstesløse brakkebyer i utkantene av Teheran og andre storbyer.

Utover i 1970-årene ble utviklingen forsterket. Iran hadde enorme oljeinntekter. Sjahen gikk amok på våpenmarkedet; på papiret ble Iran verdens 6. sterkeste militærmakt. Amerikanske eksperter strømmet til landet. I 1975 var det 50 000 amerikanske eksperter i Iran. De levde i egne gettoer, hadde eksterritorialrett og en livsførsel som ofte virket dypt krenkende på troende muslimer. I kjølvannet av amerikanerne fulgte mindre heldige sider av vestlig livsstil: fyll og dop, raskt voksende prostitusjon og pornosjapper. Svært mange iranere følte at hele deres livsstil var truet av vulgær amerikanisering. Sjahen ble mer og mer oppfattet som en amerikansk lakei, en som hadde solgt Iran til amerikanerne.

I denne situasjonen oppstod "den store alliansen" fra 1905 og 1950 igjen: radikale studenter, intellektuelle og industriarbeidere, det tradisjonelle borgerskapet i byene og ulama. Byradikalerne var de mest aktive og de som ble hardest rammet av SAVAKs terror, men de innså at bare de religiøse lederne kunne mobilisere de brede massene av iranere til kamp mot sjahen. Derfor stilte de seg bak Khomeini, som ble den samlende lederen.

I januar 1978 skjøt sjahens soldater 20 demonstranter i den hellige byen Qom. Det utløste massedemonstrasjoner som vokste og vokste og gradvis malte regimets overlegne militærapparat i stykker. Etter ett år med nesten sammenhengende demonstrasjoner som etter hvert mobiliserte store deler av befolkningen, gav sjahen opp og flyktet - 16. januar 1979. Khomeini vendte tilbake fra eksil. Revolusjonen hadde seiret.

III. 1979-1989: KHOMEINIS TIÅR

Det er mye vi ikke vet om hva som har skjedd bak kulissene i Iran siden revolusjonen i 1979. Dessuten er den islamske revolusjonen voldsomt politisk omstridt, og det gjør det ikke lettere å skille mellom fakta og antakelser. Det man leser om denne perioden, bør tas med en stor klype salt - også resten av denne artikkelen, som naturligvis er preget av forfatterens synspunkter på utviklingen i Iran.

Den islamske revolusjonen hadde to på mange måter helt ulike mål: Det var en religiøs revolusjon som skulle skape et islamsk samfunn. Khomeini sa det slik: "Vi skal være et vaktmesterregime for den tolvte imam." Men revolusjonen var også politisk. Demokratiet skulle gjenopprettes, og det skulle skapes sosial rettferdighet. Hvordan skulle disse to målene forenes?

Sjahens og den rikeste overklassens eiendommer ble overtatt - ikke av staten, men av store religiøse stiftelser som skulle drive eiendommene "til folkets beste". En ny grunnlov ble vedtatt i 1980 og gav oppskriften på hvordan landet skulle styres: Demokratisk valgte politikere skulle stå for det daglige styret. Et Vokterråd av ledende skriftlærde skulle overvåke og gripe inn hvis de demokratisk valgte politikerne krenket "grunnleggende islamske prinsipper". Khomeini selv var øverste leder, faqih. Som faqih skulle han være "veileder" for folket, men han skulle ikke gripe aktivt inn i den daglige politikken.

Det kan se ut som om Khomeini i utgangspunkt ønsket å være lojal mot disse prinsippene, og at han dessuten ønsket å hindre enda en splittelse av "den store alliansen" som hadde ødelagt "den demokratiske revolusjonen" i 1905.Ved valgene i 1980 nektet han ledende skriftlærde - deriblant sin egen sønn - å stille som kandidater for det islamske partiet IRP, og han støttet aktivt valget av en radikal sosialist, Bani-Sadr, som president.

Men begivenhetene kom til å knuse Khomeinis prosjekt allerede fra starten. Det var byradikalerne og de intellektuelle som hadde båret de tyngste byrdene i kampen mot sjahen. De følte at revolusjonen var deres revolusjon, og at Khomeini hadde stjålet den. Allerede høsten 1979 gjennomførte deres viktigste organisasjon, Mujahedin, de første bombeattentatene mot medarbeidere av Khomeini, og samtidig gjorde kurderne i nordvest opprør mot regimet. I november okkuperte Khomeini-tro studenter den amerikanske ambassaden i Teheran, noe som førte til at regimet ble fordømt og isolert av Vesten.

Men det var Khomeini og ulama som hadde mobilisert de brede massene til kamp. Sommeren 1980 vant det islamske partiet IRP en overlegen seier ved valget på ny nasjonalforsamling. Det ble starten på revolusjonens "radikale fase". Revolusjonsgardister trålet gatene på jakt etter kvinner i europeisk klesdrakt og trengte seg inn i private hjem for å avsløre folk som drakk alkohol eller lyttet til vestlig musikk. Mujahedin satte i gang en bølge av bombeattentater og drap. Regimet svarte med motterror - massearrestasjoner og massehenrettelser. SAVAKs gamle torturkamre ble tatt i bruk igjen.

Omverdenen fikk inntrykk av at den islamske republikken var i oppløsning. Saddam Hussein i Irak gikk til angrep på Iran. Men Saddams angrep førte til samling om Khomeinis regime. Denne mobiliseringen bak regimet ble styrket da Mujahedin gjorde det de fleste mener var en katastrofal feil. De allierte seg med Saddam. Mujahedin-styrker sloss side om side med Saddams tropper mot Iran. Motstanden mot Khomeini inne i Iran kollapset, og fra høsten 1982 ble regimets brutale motterror gradvis avviklet. Samtidig ble Saddams angrep stoppet, og iranske tropper gikk til motoffensiv.

Men motoffensiven møtte problemer. Vestlige og russiske våpen strømmet til Saddam, betalt av de vestvennlige oljestatene. Saddam brukte giftgass laget av råvarer fra Tyskland og Storbritannia. USA gav flyovervåkningsdata til Iraks flyvåpen og sendte krigsskip for å beskytte Saddams oljeeksport. Khomeini måtte langsomt innse at omverdenen ikke ville tillate at angriperen tapte krigen.

Og samtidig måtte Khomeini forberede situasjonen som snart ville oppstå - hans egen død. Khomeinis to "kronprinser", Khamenei og Rafsanjani, samarbeidet om å normalisere det politiske livet i Iran. IRP ble oppløst og revolusjonsgardenes virksomhet brakt under kontroll, med den begrunnelse at de splittet folket. Grunnloven ble revidert for å forberede en "normal situasjon" - uten Khomeini. Selv om stillingen som faqih ble opprettholdt, og faqihen skulle være landets "øverste leder", ble hans rolle som religiøs veileder understreket, mens presidentens rolle som politisk leder ble fastslått. Rollene var blitt klarere definert, men fremdeles var Iran "en stat med to hoder" - ett religiøst og ett politisk.

I 1988 ble krigen avsluttet med våpenhvile og "uavgjort" resultat. I 1989 døde Khomeini.

IV: ETTER KHOMEINI - HVA SLAGS ISLAMSK REPUBLIKK?

Den islamske republikken hadde overlevd et blodbad av en krig og opprivende indre strid uten å gå i oppløsning. Økonomien vaklet, men hundretusener av krigsinvalider ble tatt hånd om, og de døde soldatenes familier sultet ikke. Politisk var forholdene rolige. Fremdeles manet bildet av Khomeini størstedelen av befolkningen til samhold.

Det politiske systemet under den islamske republikken kan kanskje karakteriseres som et slags "nestendemokrati". Vokterrådet skal godkjenne alle kandidater til valg, og en god del kandidater blir nektet å stille. Men de godkjente kandidatene har dekket et såpass bredt politisk spekter at velgerne i høyeste grad har hatt valgmuligheter. Vokterrådet kan gripe inn mot aviser og politiske partier og har i perioder gjort det ganske flittig, men i hovedsak har iranske valg vært preget av en relativt fri og åpen meningsutveksling. Valgene ser ut til å ha blitt temmelig renslig gjennomført, med hemmelig stemmegivning, nokså betryggende opptellingsrutiner og få beskyldninger om valgfusk. Når det gjelder valg, er Iran sannsynligvis det mest demokratiske samfunnet i det islamske Midtøsten, selv om det ikke sier all verden målt med vesteuropeisk målestokk. Men Vokterrådet kan nedlegge veto mot vedtak i nasjonalforsamlingen som "strider mot islam", og det kan i en konfliktsituasjon bli et stort demokratisk problem.

Politisk har landskapet vært tredelt: De konservative har først og fremst vært opptatt av å bevare Iran som et islamsk samfunn - holde fast ved Khomeinis ord om å være "et vaktmesterregime for den tolvte imam". De moderate har stått for en politikk bygd på tradisjonell markedsøkonomi og varsom normalisering av forholdene til omverdenen. De radikale, med røtter tilbake til det oppløste IRP, ønsket i utgangspunkt å bruke islam som grunnmur for et nytt samfunn, bygd på sosial rettferdighet og likhet, en slags "islamsk sosialisme".

Nå tok Khomeinis "kronprinser" tøylene. Khamenei ble faqih, Rafsanjani president - normaliseringen kunne begynne. Den viktigste oppgaven var å få økonomien på fote. Helt siden revolusjonen hadde de revolusjonære vært splittet i sin økonomiske politikk, mellom de moderate, ledet av Rafsanjani, og de radikale. Khomeini hadde stått på prinsippet om ikke å blande seg aktivt inn i politiske stridigheter. Resultatet var blitt en slags politisk stillingskrig som førte til at landet ikke hadde noen økonomisk politikk i det hele tatt. For å skjære igjennom stillingskrigen mobiliserte Rafsanjani sin makker. Khamenei brukte sin autoritet som faqih til å kaste radikale islamister ut av nasjonalforsamlingen og avsette dem fra ledende stillinger.

Dette fikk to konsekvenser. For det første: Faqih-stillingen ble politisert. Faqihen var ikke lenger en veileder hevet over politiske stridigheter, som Khomeini i stor grad hadde vært, men en aktiv deltaker i det politiske spillet. For det andre: Striden førte til nye politiske holdninger hos en del av de radikale. Selv om grunnlaget for deres politikk fortsatt skulle være islam, ble de mer og mer opptatt av demokratiske rettigheter, pressefrihet, rett til fri informasjon, rett til å hente politiske erfaringer fra Vesten - ikke for å kopiere Vesten, men for å bruke det av vestlig politisk tradisjon som kunne være nyttig i en islamsk stat. I stigende grad ble denne gruppen kritisk til de religiøse ledernes rett til å gripe inn i det demokratiske politiske livet. En sentral skikkelse i denne gruppen var en ung skriftlærd, Mohammad Khatami. Khatami var i 1992 blitt avsatt fra stillingen som kulturminister i regjeringen. Som kulturminister hadde han vært ansvarlig for en omfattende liberalisering av kulturlivet. Pressen hadde nytt stor frihet, og det ble produsert samfunnskritiske filmer og bøker.

V: KHATAMI - NY STRID ELLER NY GIV?

Midt i 1990-årene var en kommet et godt stykke på vei mot målet om normalisering. Økonomien var i langsom vekst. Forholdet til deler av omverdenen, land som Russland og India, begynte å gå seg til, selv om USA fortsatt tviholdt på bildet av Iran som en "bandittstat". Den politiske entusiasmen og de politiske stridene fra årene etter revolusjonen var stilnet. I stedet tydet blant annet en dramatisk synkende valgdeltakelse på en voksende politisk apati.

Men det iranske samfunnet var i endring. Viktigst var en enorm befolkningsvekst. Folketallet var fordoblet siden 1960, og befolkningen var ung. I 1995 var over halvparten av alle iranere født etter revolusjonen. (Dette er hovedgrunnen til at Iran i 1994 stod fram for en forbløffet verden som en aktiv pådriver for barnebegrensning.) Ungdommen var under utdanning, og den hadde politisk makt. Stemmerettsalderen i Iran er 16 år. En gigantisk satsing på utdanning hadde preget tiden etter revolusjonen, ikke minst gjaldt det jenter. I dag er over halvparten av Irans universitetsstudenter jenter, og det er et mål for myndighetene å åpne alle sektorer i arbeidslivet for kvinner - noe som er blitt lettere etter at barnebegrensning ble offisiell politikk. Til tross for det for europeere - og mange unge iranere - ubegripelige påbudet om å bære tradisjonell kvinnedrakt er Iran det absolutte foregangslandet for kvinners rett til utdanning og arbeid i det islamske Midtøsten.

Ved presidentvalget i 1997 var Rafsanjani etter grunnloven forhindret fra å ta gjenvalg. Khatami stilte som kandidat og ble møtt med en enorm entusiasme, spesielt blant ungdom og kvinner. De konservative mobiliserte voldsomt til kamp mot ham, og i denne situasjonen sprakk det gamle moderate sentrum. Khamenei sluttet seg til kampanjen mot Khatami, mens Rafsanjani etter mye nøling støttet Khatami. Khatami vant en overveldende seier, og ved valget i februar 2000 fikk hans tilhengere også flertall i nasjonalforsamlingen. En ny situasjon var oppstått.

De konservative, med Vokterrådet som redskap, valgte en sabotasjelinje overfor den nye regjeringen. Lover ble stoppet eller forhalt, regjeringsutnevnelser til stillinger blokkert, hele tiden med henvisning til Vokterrådets rett etter grunnloven til å "beskytte islam". Men - kanskje takket være den gamle kompromissmakeren Khameneis dempende innflytelse -regjeringens arbeid ble ikke avgjørende lammet. (Da Vokterrådet etter valget i 2000 nektet å godkjenne valgresultatet i en rekke kretser, grep for eksempel Khamenei inn og godkjente det.) Men arbeidet i regjeringen gikk tregt, og resultatene innfridde ikke velgernes forventninger. Stillingskrigen var i gang.

Både før valget i 2000 og før nyvalget på president i 2001 skjerpet de konservative rundt Vokterrådet metodene. Et stort antall aviser ble stoppet (selv om de fleste kom ut med nytt navn etter kort tid), journalister arrestert (selv om de fleste fort ble sluppet ut), og ledende Khatami-tilhengere ble stilt for retten og dømt. Det hemmelige politiet gjennomførte husundersøkelser og arrestasjoner, og det forkom mord på intellektuelle, som ble mangelfullt etterforsket (selv om politimenn fra det religiøse hemmelige politiet ble dødsdømt for et par av mordene) .

Taktikken hjalp ikke. Khatami ble gjenvalgt med overveldende flertall, og tilhengerne hans økte flertallet sitt i nasjonalforsamlingen. Etter valgene i 2001 ser det ut til at Vokterrådet har gått tilbake til taktikken fra 1997 med å vanskeliggjøre, men ikke lamme, regjeringens arbeid.

Den selsomme dragkampen som preger iransk politikk, er vanskelig å forstå for en europeer - enda vanskeligere fordi vi er fôret gjennom mange år med et medieskapt bilde av et fundamentalistisk "prestestyre". Dagens Iran er ikke noe religiøst diktatur, men sannsynligvis det frieste og mest åpne samfunnet i det islamske Midtøsten. Det er en fordummende forenkling å gjøre striden i Iran til en westernfilm om "de gode" mot "de onde".

Hovedproblemet er at revolusjonen i 1979 skapte "en stat med to hoder" - to maktsentra - og store uklarheter om hvor grensene mellom dem går. Den som skulle fungert som "oppmann", faqihen, aksepteres ikke lenger som nøytral av store deler av befolkningen etter at Khamenei aktivt tok stilling for de konservative. Dermed har vi fått en situasjon der begge parter med en god del rett med hånden på grunnloven kan si: "Det er vi som har rett!"

Med støtte fra det store flertallet av befolkningen har Khatami prøvd å utvide grensene for hva folkevalgte organer kan gjøre uten innblanding fra Vokterrådet. Aviser har presset grensene for ytringsfrihet, folk tør mye mer enn før. Vokterrådet har svart med en defensiv kamp for å bremse denne utviklingen. Overgrepene rundt valgene i 2000 og 2001 viser hvor lett dragkampen kan slå over i grovt maktmisbruk, men samtidig må man ikke glemme at valgene gikk sin gang i forholdsvis renslige former, og valgresultatet ble respektert.

Spørsmålet er snarere hvor lenge Iran kan leve med en så uklar og ineffektiv styreform. Riktig nok har utviklingen de siste årene på mange måter vært positiv: økonomisk vekst, rask uvikling av handel og kontakt med omverdenen, spesielt Russland og resten av Asia, og voksende utenlandske investeringer - bare USA nekter fortsatt å ha noe som helst med den islamske republikken å gjøre. I lange perioder har Khatami og Khamenei samarbeidet nært for å hindre eller dempe konflikter.

Men befolkningen er utålmodig. En velutdannet ungdomsgenerasjon i byene drømmer om gode jobber og en friere livsstil i et samfunn der jobbene er få og dårlig lønnet. Over halvparten av befolkningen er født etter revolusjonen og har ikke noe særlig forhold til revolusjonsideene. Mange iranere reagerer med sinne på de skriftlærdes forsøk på å regulere livet deres.

Samtidig er det en løs og sammensatt allianse Khatami leder. På mange måter er det den gamle "store alliansen" som er våknet til liv igjen: Reformvennlige skriftlærde som ønsker et åpent og sosialt rettferdig samfunn med islam som basis, som Khatami selv, gamle Rafsanjani-tilhengere fra den økonomiske middelkassen i byene, bønder som ønsker sosial framgang, men har liten forståelse for de intellektuelles idéverden, de intellektuelle og ungdommen fra byene.

Hvor lenge kan denne alliansen holdes sammen? Hvor lenge vil den utålmodige byungdommen akseptere at de store resultatene lar vente på seg? Når kommer deler av ungdomsgenerasjonen til å blåse ut mot de skriftlærdes morallover, og hvordan vil resten av det iranske samfunnet reagere på en slik konflikt? Hva vil skje hvis alliansen sprekker? Blir Khatamis regjeringstid et vendepunkt eller en episode i Irans lange historie?