Historiske kilder
Kilder er grunnlaget for arbeidet med historiske emner, og historikernes viktigste redskap for å rekonstruere fortiden. Kunnskap om kilder og hvordan de vurderes og settes inn i en historisk sammenheng, er derfor viktig for forståelsen av historiefaget.

Historiske kilder er spor etter mennesker, som skjelettrester, redskaper, våpen, helleristninger, hulemalerier, kunstgjenstander, lover, aviser, kirkebøker, dagbøker, skjønnlitteratur, fotografier, film m.m.

Det går et hovedskille mellom skriftlige og ikke-skriftlige historiske kilder. Fra forhistorisk tid, perioden fra mennesket ble til for ca. 120 000 år siden og fram til for ca. 5000 år siden, finnes det minimalt med skriftlige kilder. Det er fraværet av skriftlig kildemateriale som har gitt perioden betegnelsen forhistorisk tid. (I norgeshistorien regnes forhistorisk tid fram til vikingtidens begynnelse ca. 800, da mengden skriftlige kilder øker betraktelig.)

Når historikere studerer forhistorien, bygger de på arkeologiske funn. Arkeologer studerer og tidsbestemmer skjelettrester, redskaper, våpen m.m. Nettutstillingen Fruen fra havet (NIKU/Norsk Sjøfartsmuseum/
Universitetet i Oslo) gir en detaljert innføring i hvordan arkeologer har datert det sensasjonelle 8600 år gamle skjelettfunnet av en kvinne fra Søgne-området.

Et annet, viktig skille går mellom stumme kilder og talende kilder. De fleste kilder fra forhistorisk tid er stumme kilder. Stumme kilder kan være skjeletter, redskaper eller bygninger. Disse kildene kan fortelle oss hvordan menneskene i en bestemt periode levde – om gravskikkene deres, hva slags våpen de brukte, om byggeskikk og byggematerialer, men ikke hvilke tanker eller forestillinger de hadde.

Stumme kilder kan bare brukes som levninger, det vil si som rester fra fortiden. Talende kilder forteller noe i form av skrift eller bilde. Alle kilder, både stumme og talende kilder, er levninger fra fortiden. Eksempler på talende kilder fra forhistorisk tid er helleristninger og hulemalerier. Slike kilder kan både brukes som levninger og beretninger. Hvis en helleristning brukes som levning, kan den fortelle om kunstneren og den tiden kunstneren levde i. Den forteller om opphavssituasjonen kilden ble til i. Bruker vi derimot kilden som beretning, analyserer vi kunstverket med tanke på hva innholdet i kunstverket forteller oss. En helleristning kan for eksempel si noe om trosforestillinger og religionsutøvelse. Du finner eksempler på talende kilder fra forhistorisk tid på sidene Riksantikvaren: Helleristninger og Lascaux-grotten og nettutstillingen Guder & Grave viser eksempler på både stumme og talende kilder fra bronsealderen.

Den store revolusjonen for talende kilder skjedde da sumererne oppfant skriftspråket for ca. 5000 år siden. Det førte oss inn i historisk tid. Med tiden er det i tillegg til skriftspråket utviklet mye medier for talende kilder, som fotografi, film og lyd, og medier basert på en kombinasjon av både lyd og bilde, som Internett.

Talende kilder i form av påbud og regler kalles normative kilder. Eksempler på normative kilder er lover, instrukser, partiprogrammer og leveregler. Normative kilder forteller ikke nødvendigvis om hvordan forholdene var i virkeligheten, for eksempel om rettspraksisen hvis det dreier seg om en lov, men om hvordan lovgiveren mente at forholdene burde være. Dette utdraget fra Hammurapis lover  viser et eksempel på en normativ kilde. Andre talende kilder er fortellende og har et kunnskapsmessig eller erfaringsmessig innhold. Slike kilder kalles beskrivende eller kognitive. Referater, dagbøker og brev er eksempler på beskrivende kilder. De gir uttrykk for holdninger og følelser hos den som er opphav til kilden, og om hvordan vedkommende har opplevd sin egen samtid.

Det går også et skille mellom primærkilder og sekundærkilder. En primærkilde er den eldste bevarte kilden til en begivenhet og den kilden som ligger nærmest begivenheten i tid. En sekundærkilde bygger på en primærkilde ved at den henviser, refererer eller bygger på primærkilden. Det historikere skriver om en hendelse eller prosess, regnes som sekundærkilder. En lærebok er også et eksempel på en sekundærkilde.

Vi foretrekker førstehåndsberetninger når vi rekonstruerer begivenheter. En førstehåndsberetning gir opplysninger fra et vitne som har vært til stede ved begivenheten, mens en andrehåndsberetning gjengir kunnskap som kildens opphavsmann har fra andre. Snorres kongesagaer er eksempler på kilder som er andrehåndsberetninger. De ble skrevet på grunnlag av noe andre hadde opplevd og gjenfortalt. Men Snorres kongesagaer er likevel en primærkilde fordi de er den eldste bevarte skriftlige framstillingen.