I 1751 ble grensen mot Sverige endelig fastlagt. I Nord-Norge ble grensen trukket langs fjellene og Tana elv. Sverige aksepterte at Norge fikk store deler av Finnmarksvidda og presset ikke fram kravet om å få land ut til havet. Årsaken var frykten for en allianse mellom Danmark-Norge og Russland. Grenseoppgangen bedret reindriftssamenes rettsstilling.

Fra middelalderen hadde samene bodd i spesielle områder som ble kalt sidaer. På 1500-tallet oppstod det et skille mellom fjellsamene som holdt store reinflokker, og samer som var fastboende. Tidlig på 1700-tallet bestemte kongen at samene skulle kristnes, og presten Thomas von Westen organiserte misjonsarbeidet. Samenes gamle naturreligion ble stemplet som overtro, og litt etter litt slo kristendommen rot.

De siste tiårene av 1700-tallet var det stridigheter mellom kongens embetsmenn og bondebefolkningen. Ekstraskatten utløste strilekrigen i 1765. Kristian Lofthus endte sine dager i lenker fordi han hadde utfordret borgernes og embetsmennenes makt, og Hans Nielsen Hauge måtte tåle lange fengselsopphold fordi han talte Guds ord uten myndighetenes tillatelse.

De siste tiårene av 1700-tallet var også en reformperiode. Under Struensee i 1770-årene ble straffeloven mildere og trykkefrihet innført. Etter en kort reaksjonsperiode ble reformene ført videre. Blant annet ble merkantilismen erstattet av en handelspolitikk som bygde på frihandel, etter den skotske økonomen Adam Smiths prinsipper. Men nordmennenes krav om egen bank og eget universitet ble ikke innvilget. Myndighetene i København var redde for at helstaten skulle bli sprengt. Likevel stod foreningen mellom Danmark og Norge på trygg grunn ved århundreskiftet. Først da rikene ble trukket inn i Napoleonskrigene i 1807, slo den sprekker.