
 |
|
Danmark-Norge klarte lenge å holde seg utenfor Napoleonskrigene,
men etter at britiske krigsskip angrep København i 1807 og tok den dansk-norske
flåten med seg, kom rikene med i krigen på fransk side. Dermed sperret
britiske krigsskip norskekysten, og forbindelsen mellom Danmark og Norge ble brutt.
Kongen oppnevnte en regjeringskommisjon i Norge, men på grunn av blokaden
fikk ikke landet tilstrekkelig tilførsel av korn. Resultatet ble kriseår
med nød og sult.
I 1809 tapte Sverige Finland til Russland. Da svenskene i 1810
valgte en fransk fyrste som kronprins, var målet nok en gang å stå
fram som nordisk stormakt. Kronprins Karl Johan vendte seg straks mot Norge,
gjorde et mislykket forsøk på å få Napoleons støtte
og allierte seg deretter med Frankrikes fiender med løfte om å
få Norge. Etter at Napoleon hadde lidd nederlag i 1813, gikk Karl Johan
mot Danmark og presset kong Fredrik 6. til å godta en fredsavtale, Kieltraktaten,
der Norge ble avstått til kongen av Sverige.
På denne tiden var den danske arveprinsen Kristian Fredrik
stattholder i Norge. Da Kieltraktaten ble kjent, stilte han seg i spissen for
en norsk selvstendighetsreisning. Våren 1814 valgte norske menn representanter
til en grunnlovgivende forsamling. Ved valgene måtte alle avlegge en folkeed
til støtte for Norges selvstendighet.
Riksforsamlingen på Eidsvoll la folkesuverenitetsprinsippet
til grunn for arbeidet med Grunnloven. Makten ble delt mellom den lovgivende
(Stortinget), den utøvende (regjeringen) og den dømmende makt
(domstolene). Grunnloven gav en fjerdedel av landets mannlige befolkning over
25 år rett til å stemme ved stortingsvalg. 17. mai 1814 vedtok riksforsamlingen
enstemmig Grunnloven, og den valgte samtidig Kristian Fredrik til norsk konge.
Sommeren 1814 rykket svenske soldater over grensen mot Norge,
men de norske styrkene trakk seg tilbake. Hele felttoget varte bare to uker
før en våpenhvile ble inngått (Mossekonvensjonen). Kristian
Fredrik måtte forlate landet, men Karl Johan godtok Eidsvollsgrunnloven
som forhandlingsgrunnlag.
Det ekstraordinære stortinget som satt sammen høsten
1814, reviderte Eidsvollsgrunnloven. Den lovgivende forsamlingen styrket sin
posisjon i forhold til kongen, og statsrådet (regjeringen) fikk en mer
uavhengig stilling. Den reviderte grunnloven fra høsten 1814 er det vanlig
å kalle novembergrunnloven, og 4. november valgte stortingsmennene Karl
13. til norsk konge. Dette var den tredje kongen Norge hadde hatt dette året.
NETTRESSURSER
Historiske kildetekster omkring Norge i 1814
http://historie.cappelen.no/fagforum/eftedal1.html
© Audun Eftedal
Henrik Wergeland: Samlede skrifter
http://www.dokpro.uio.no/wergeland/innhold.html
© Kilde: Dokumentasjonsprosjektet. Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo, Universitetet i Trondheim og Universitetet i Tromsø
Gjeldende grunnlov i Norge
http://norgeslexi.com/politikk/Grunnloven/naagjeldende%20grunnlov.html
© Norgeslexi.com
17. mai-grunnloven av 1814
http://norgeslexi.com/politikk/Grunnloven/17mai1814.html
© Norgeslexi.com
Eidsvoll 1814
http://www.museumsnett.no/eidsvoll-1814/
© Rikspolitisk senter.
|
|