Utskrift fra Historie 1. http://historie.cappelen.no
Danmark-Norge klarte lenge å holde seg utenfor Napoleonskrigene, men etter at britiske krigsskip angrep København i 1807 og tok den dansk-norske flåten med seg, kom rikene med i krigen på fransk side. Dermed sperret britiske krigsskip norskekysten, og forbindelsen mellom Danmark og Norge ble brutt. Kongen oppnevnte en regjeringskommisjon i Norge, men på grunn av blokaden fikk ikke landet tilstrekkelig tilførsel av korn. Resultatet ble kriseår med nød og sult.
Sammendrag Nynorsk I 1809 tapte Sverige Finland til Russland. Da svenskene i 1810 valgte en fransk fyrste som kronprins, var målet nok en gang å stå fram som nordisk stormakt. Kronprins Karl Johan vendte seg straks mot Norge, gjorde et mislykket forsøk på å få Napoleons støtte og allierte seg deretter med Frankrikes fiender med løfte om å få Norge. Etter at Napoleon hadde lidd nederlag i 1813, gikk Karl Johan mot Danmark og presset kong Fredrik 6. til å godta en fredsavtale, Kieltraktaten, der Norge ble avstått til kongen av Sverige.
På denne tiden var den danske arveprinsen Kristian Fredrik stattholder i Norge. Da Kieltraktaten ble kjent, stilte han seg i spissen for en norsk selvstendighetsreisning. Våren 1814 valgte norske menn representanter til en grunnlovgivende forsamling. Ved valgene måtte alle avlegge en folkeed til støtte for Norges selvstendighet.
Riksforsamlingen på Eidsvoll la folkesuverenitetsprinsippet til grunn for arbeidet med Grunnloven. Makten ble delt mellom den lovgivende (Stortinget), den utøvende (regjeringen) og den dømmende makt (domstolene). Grunnloven gav en fjerdedel av landets mannlige befolkning over 25 år rett til å stemme ved stortingsvalg. 17. mai 1814 vedtok riksforsamlingen enstemmig Grunnloven, og den valgte samtidig Kristian Fredrik til norsk konge.
Sommeren 1814 rykket svenske soldater over grensen mot Norge, men de norske styrkene trakk seg tilbake. Hele felttoget varte bare to uker før en våpenhvile ble inngått (Mossekonvensjonen). Kristian Fredrik måtte forlate landet, men Karl Johan godtok Eidsvollsgrunnloven som forhandlingsgrunnlag.
Det ekstraordinære stortinget som satt sammen høsten 1814, reviderte Eidsvollsgrunnloven. Den lovgivende forsamlingen styrket sin posisjon i forhold til kongen, og statsrådet (regjeringen) fikk en mer uavhengig stilling. Den reviderte grunnloven fra høsten 1814 er det vanlig å kalle novembergrunnloven, og 4. november valgte stortingsmennene Karl 13. til norsk konge. Dette var den tredje kongen Norge hadde hatt dette året.
NETTRESSURSER
Historiske kildetekster omkring Norge i 1814
http://historie.cappelen.no/fagforum/eftedal1.html
© Audun Eftedal
Henrik Wergeland: Samlede skrifter
http://www.dokpro.uio.no/wergeland/innhold.html
© Kilde: Dokumentasjonsprosjektet. Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo, Universitetet i Trondheim og Universitetet i Tromsų
Gjeldende grunnlov i Norge
http://norgeslexi.com/politikk/Grunnloven/naagjeldende%20grunnlov.html
© Norgeslexi.com
17. mai-grunnloven av 1814
http://norgeslexi.com/politikk/Grunnloven/17mai1814.html
© Norgeslexi.com
Eidsvoll 1814
http://www.museumsnett.no/eidsvoll-1814/
© Rikspolitisk senter.
Skrevet ut 09.09.2010, 11:17