OPPGAVE

1. Hva er hovedargumentene for en forandring av Grunnloven?
   
2. Nevn eksempel på viktige spørsmål som Grunnloven ikke sier noe om.
   
3. Grunnloven inneholder bestemmelser som legger begrensninger på å forandre dens innhold. Hvorfor?
   
4. Koritzinsky argumenterer for at en bredt sammensatt kommisjon bør legge fram forslag til endringer i Grunnloven. Hvorfor er det særlig viktig med bred politisk enighet i disse spørsmålene, og ikke bare et vanlig stortingsflertall?

KILDER

Guttorm Hansen: Grunnlova – fossil eller levende?
Treng vi ei ny grunnlov?
Stundom blir det reist spørsmål om Noreg ikkje treng ei ny grunnlov som er meir i samsvar med det samfunnet som har utvikla seg, og det som er viktig for landet og for den einskilde borgaren.

Dette spørsmålet har, så vidt eg veit, aldri vore teke opp i Stortinget, truleg fordi Stortinget ikkje synest det har vore bruk for ei ny grunnlov. Det heng saman med det eg alt har skrive, at Grunnlova alltid har vore ei så vid ramme ikring verksemda til regjeringa og Stortinget at ho ikkje har verka som noka stengsle. Praksisen med at viktige nye trekk i det ppolitiske systemet har vorte statsrett utan at det har kome inn i grunnlova, er vel ei årsak til det. Grunnlova kan minna om eit trekkspel, ho kan strekkjast og strammast alt ettersom. Ei ny grunnlov ville krevja eit omfattande arbeid, og ho kunne ikkje behandlast og vedtakast av eit vanleg storting, men av ei grunnlovgjevande forsamling. Truleg ville ei slik grunnlov bli mykje merkt av situasjonen i dag og kanskje nokså snart bli forelda. Eidsvollsgrunnlova fekk ei form som har gjort henne til den konstitusjonelle ramma omkring samfunnssystemet vårt, og som kjennest tilfredsstillande for dei aller fleste som er aktive i dette systemet, til dømes politikarane. (...)

Vil Grunnlova overleva?
Det er vanskeleg å svara på om Grunnlova vil overleva i framtida. Svaret byggjer nok meir på det ein trur og vonar, enn på det ein kan vita.
Grunnlova vart til på ei tid då Europa fekk mange nye nasjonalstatar. Små fyrstedøme vart samla til rike, og nasjonar som før hadde lege under andre, reiv seg laus og skipa sin eigen stat. Samstundes hadde både Frankrike (under revolusjonen i 1789) og Amerika lagt nye prinsipp inn i grunnlovene sine. Det var fråsegnene om menneskerettane som kom med i desse konstitusjonane, og fekk mykje å seia for mange andre land som i åra etter laga sine eigne konstitusjonar. Det gjeld i høg grad vår eigen grunnlov. (...)

Theo Koritzinsky: Mål for grunnlovsreform
Dagbladet 12. juni 1989.
Dagens grunnlov avspeiler ikke engang den konsitusjonelle sedvanerett som har eksistert siden forrige hundreår - med parlamentarismen som det mest grunnleggende etter 1884. I § 12 heter det: "Kongen vælger selv et Raad af stemmeberettigede norske Borgere". Ifølge § 22 kan statsministeren "afskediges af Kongen". I § 30 er Kongen i "Statsraadet" - "forbeholdt at fatte Beslutning efter sit eget Omdømme". Grunnloven er full av tilsvarende ukorrekte paragrafer, i strid med konstitusjonell sedvanerett.
Men kan det ikke stå slik i Grunnloven, når de statsrettslig og politisk innvidde vet at dette er ugyldig? Jeg forstår ikke et slikt forsvar for foreldete og ukorrekte Grunnlovs-bestemmelser. Burde det ikke være en selvfølge i et folkestyre at folk flest kan stole på at den skrevne Grunnlov er korrekt?

Parlamentarismen og partisystemet bør skrives inn i Grunnloven. Hvordan - det er et annet spørsmål. Å formulere både flertalls- og mindretallsparlamentarisme i en Grunnlov er ikke lett. I den nye svenske Grunnloven har de gjort det på sin måte. En norsk grunnlovskommisjon bør utrede og foreslå alternative formuleringer som så bør forelegges Stortinget.

Rådgivende folkeavstemning må nå ses på som et innarbeidet innslag i vårt politiske system. Men vi finner ikke noe om folkeavstemning i den skrevne Grunnloven, trass i at det i dette hundreår har vært avholdt fem folkeavstemninger.

I kommunene er det stadig folkeavstemninger om alkoholpolitikk. I de siste åra har lokale folkeavstemninger om flyktning- og asylpolitikken vært diskutert. Mange har tatt stilling til dette ettersom en regnet med å vinne eller tape. En slik tilnærming er ikke særlig prinsipiell. En mer prinsipiell tilnærming kunne f.eks. være varsomhet med å bruke folkeavstemninger for å avgjøre minoriteters rettigheter. Her står vi overfor vanskelige dilemmaer i et demokratisk flertallsstyre, der også minoritetene har krav på rettsvern. En grunnlovskommisjon kan her komme med utredninger og forslag - som vil være nyttige både nasjonalt og lokalt for den mer prinsipielle drøfting av folkeavstemninger.

Lokalstyret i kommunene er et annet innslag i vårt politiske system som ikke er skrevet inn i Grunnloven, trass i at vi har hatt det siden Formannskapslovene fra 1837. Også her bør en grunnlovskommisjon se på formuleringer i andre lands skrevne grunnlover og legge fram for Stortinget ulike alternativer.

Menneskerettighetene er klart utilfredsstillende omtalt i Grunnloven. Det moderne samfunn utsetter enkeltmennesker og grupper for sterke krav og press, formidlet fra stat, massemedier og organisasjoner. Hvilket rettsvern har individene og bør de ha? Hva med rettsvernet for fremmedarbeidere, asylsøkere og flyktninger? Hvordan avveie minoriteters rettsvern mot diskriminering i forhold til ytringsfriheten?

Menneskerettighetsvernet kan styrkes i Grunnloven gjennom flere egne paragrafer. Men som et alternativ eller et generelt supplement til slike, kan Grunnloven henvise til Europarådets Menneskerettighetskonvensjon eller FNs. Her er flere muligheter som en grunnlovskommisjon bør vurdere.

I norsk etterkrigstid har påvirkningskraften fra mange hundre nasjonale interesseorganisasjoner blitt en viktigere del av vårt politiske system. De mektigste organisasjonene påvirker politikerne både ved sin utenomparlamentariske egentyngde, gjennom forhandlinger med hverandre og staten - og gjennom deltakelse i flere hundre offentlige komiteer, utvalg, styrer og råd.

Det foreligger nå forslag til endringer i Grunnloven i Stortinget. Bare få av dem berører spørsmål av mer prinsipiell demokratisk og konstitusjonell art. (...)

Men ved siden av slike enkeltforslag trenger vi en mer helhetlig og langsiktig strategi for grunnlovsreform. Det best egnede organ for å iverksette en slik strategi er trolig en bredt faglig og politisk sammensatt grunnlovskommisjon, valgt av Stortinget. Den bør trolig starte med forslag om en språklig og pedagogisk forbedring av Grunnloven og foreslå fjernet klart utredninger og forslag om å grunnlovsfeste parlamentarismen, lokalstyret, folkeavstemninger antikvariske, villedende og ukorrekte grunnlovsparagrafer. Deretter bør den gå løs på utfordringer og forslag om å grunnlovsfeste parlamentarismen, lokalstyret, folkeavstemninger og styrket menneskerettighetsvern. Internasjonalisering og overnasjonalt samvirke er også påtrengende konstitusjonelle utfordringer som bør avklares i en grunnlovskommisjon.

Eivind Smith: Trenger vi en grunnlov?
Dagbladet 17. juni 1989.

Alle er jo enige om at 1814-Grunnloven er god å ha som symbol?

Men vi har andre nasjonale symboler, og selv etter en grunnlovsreform vil vi f.eks. kunne ta vare på Grunnlovens datering. Problemet ligger derfor et annet sted: Vil vi noe mer med Grunnloven enn å bevare den som et vakkert fortidsminne og som et samlingsmerke?

• Mange vil nok svare ja. Men for dem bør det være et problem at den som vil sette seg inn i vår grunnlov, lett vil gi opp overfor den snirklete språkform og en rekke misvisende, uaktuelle eller uleselige bestemmelser. Og de som likevel går videre, vil finne at Grunnloven
  
• sier lite om de verdier vi i dag vil bygge statsstyret på.
  
• sier lite om mange spørsmål som er viktige for statens styre i vår egen tid.
  
• har få og for en stor del foreldede bestemmelser om forholdet mellom staten og borgerne eller - med andre ord - mellom flertallet på den ene side og individer/minoriteter på den annen.

Torkel Opsahl: Forfatningsreform?
Dagbladet 1. august 1989.
En fullstendig norsk perestroika av forfatningen, som ville ta opp til reform både statsmaktens grunnlag, struktur og funksjoner, ligger temmelig fjernt. At den i sin tid har skjedd gjennom 175 års praksis og punktreformer, er en annen sak. Trumfkortet for de reformivrige er naturligvis at menneskerettighetene er så fullstendig vernet av den skrevne grunnlov.

Et viktig skille mellom to slags reformer bør trekkes her: Noen er endringer i snevrere forstand, mens andre er tillegg til Grunnloven. I siste tilfelle består forfatningsreformen i å gi en verdi grunnlovs rang eller opphøye en regel dit, selv om den kanskje allerede er anerkjent på et lavere plan. Mange av forslagene og antydningene som kommer, gjelder slike reformer, bl.a. mye av det Koritzinsky omtaler i sine kronikker. Typisk for de debattanter som ønsker reform i 1989, er at de vil ha en grunnlov som gjenspeiler tidens verdier og krav. Jeg har selv bidratt til slike ønsker, men må innrømme at Norge ikke er tjent med en grunnlov preget av døgnfluetanker, av gode ønsker og verdier, som dessverre nettopp den nåværende planløse endringsprosess lett kan lede til. Ingen mener vel at alt som anses for viktig og som det er en massiv enighet eller stort flertall for i dag – f.eks. fredning av Eidsvollsbygningen eller gratis helsetjeneste – bør grunnlovsfestes, for å bli vernet mot framtidige konjunkturer eller en labil opinion. Denne side av saken er neppe godt nok gjennomtenkt.

NETTRESSURS

©

Kongeriget Norges Grundlov, 1814
http://www.lovdata.no/all/hl-1
8140517-000.html
© Lovdata