 |
 |
 |
 |
| |
|
 |
 |

 |
|
Danmark-Noreg klarte lenge å halde seg utanfor Napoleonskrigane,
men etter at britiske krigsskip gjekk til åtak på København
i 1807 og tok den dansk-norske flåten med seg, kom rika med i krigen på
fransk side. Dermed sperra britiske krigsskip norskekysten, og sambandet mellom
Danmark og Noreg vart brote. Kongen nemnde opp ein regjeringskommisjon i Noreg,
men på grunn av blokaden fekk ikkje landet nok tilførsel av korn.
Resultatet vart kriseår med nød og svolt.
I 1809 tapte Sverige Finland til Russland. Da svenskane i 1810 valde ein fransk
fyrste som kronprins, var målet enda ein gong å stå fram som
nordisk stormakt. Kronprins Karl Johan vende seg straks mot Noreg, gjorde ein
mislykka freistnad på å få støtte frå Napoleon
og allierte seg deretter med fiendane til Frankrike, som lova at han skulle få
Noreg. Etter at Napoleon hadde lide nederlag i 1813, gjekk Karl Johan mot Danmark
og pressa kong Fredrik 6. til å godta ein fredsavtale, Kieltraktaten, der
Noreg vart avstått til kongen av Sverige.
På denne tida var den danske arveprinsen Kristian Fredrik statthaldar i
Noreg. Da Kieltraktaten vart kjend, stilte han seg i spissen for ei norsk sjølvstendereising.
Våren 1814 valde norske menn representantar til ei grunnlovgivande forsamling.
Ved vala måtte alle gjere ein folkeeid til støtte for norsk sjølvstende.
Riksforsamlinga på Eidsvoll la folkesuverenitetsprinsippet til grunn for
arbeidet med Grunnlova. Makta vart delt mellom den lovgivande (Stortinget), den
utøvande (regjeringa) og den dømmande makta (domstolane). Grunnlova
gav ein firedel av dei mannlege innbyggjarane over 25 år rett til å
røyste ved stortingsval. 17. mai 1814 vedtok riksforsamlinga samrøystes
Grunnlova, og forsamlinga valde samtidig Kristian Fredrik til norsk konge.
Sommaren 1814 rykte svenske soldatar over grensa mot Noreg, men dei norske styrkane
trekte seg tilbake. Heile felttoget varte berre to veker før det vart våpenkvile
(Mossekonvensjonen). Kristian Fredrik måtte reise frå landet, men
Karl Johan godtok Eidsvollsgrunnlova som forhandlingsgrunnlag.
Det ekstraordinære stortinget som sat saman hausten 1814, reviderte Eidsvollsgrunnlova.
Den lovgivande forsamlinga styrkte posisjonen sin i forhold til kongen, og statsrådet
(regjeringa) fekk ei meir uavhengig stilling. Den reviderte Grunnlova frå
hausten 1814 er det vanleg å kalle novembergrunnlova, og 4. november valde
stortingsmennene Karl 13. til norsk konge. Han var den tredje kongen Noreg hadde
hatt dette året.
NETTRESSURSER
Historiske kildetekster omkring Norge i 1814
http://historie.cappelen.no/fagforum/eftedal1.html
© Audun Eftedal
Henrik Wergeland: Samlede skrifter
http://www.dokpro.uio.no/wergeland/innhold.html
© Kilde: Dokumentasjonsprosjektet. Universitetet i Bergen, Universitetet i Oslo, Universitetet i Trondheim og Universitetet i Tromsø
Gjeldende grunnlov i Norge
http://norgeslexi.com/politikk/Grunnloven/naagjeldende%20grunnlov.html
© Norgeslexi.com
17. mai-grunnloven av 1814
http://norgeslexi.com/politikk/Grunnloven/17mai1814.html
© Norgeslexi.com
Eidsvoll 1814
http://www.museumsnett.no/eidsvoll-1814/
© Rikspolitisk senter.
|
|
|

|
 |