 |
|
Etter 1814 gikk det noen år før norsk eksport
tok seg opp igjen, og særlig i den viktige trelastnæringen var det
kriseår. Dette førte til at staten, som var avhengig av eksporttollen,
fikk sterkt reduserte inntekter. Men Stortinget satte i verk tiltak for å
få orden på finansene. Den nye spesidaleren skulle ha en fast verdi
i sølv, og landet fikk sin nasjonalbank, Norges Bank. Men det var først
i 1842 at banken hadde samlet så mye sølv at den kunne innløse
sedlene.
I Grunnloven fra 1814 var makten delt mellom kongen, Stortinget
og de norske domstolene. Unionspartnerne Sverige og Norge hadde felles konge
og felles utenrikspolitikk. Kronprins Karl Johan, som ble konge i 1818, ønsket
en sterkere forening mellom de to rikene, og han ville styrke sin makt på
bekostning av Stortinget. Han forsøkte å presse gjennom endringer
i Grunnloven, men Stortinget stod fast. Dermed ble Norges demokratiske og radikale
forfatning stående uforandret gjennom en periode som i mange andre land
var preget av reaksjon (tilbakevending til det gamle).
De sterke embetsmennene fra enevoldstiden fortsatte å
styre Norge etter 1814. De kontrollerte forvaltningen, Stortinget og regjeringen.
I 1830-årene begynte bøndene å gjøre seg mer gjeldende
i politikken, og de begynte i større grad å velge stortingsmenn
fra sin egen stand. Bonderepresentantene prioriterte offentlig sparing og lokalt
selvstyre, og i 1837 vedtok Stortinget formannskapsloven, som gav visse fullmakter
til et folkevalgt kommunestyre.
Fram mot midten av 1800-tallet var Norge et førindustrielt
samfunn. Jordbruket var fortsatt hovednæringen, ofte i kombinasjon med
fiske og skogsdrift. Bedre levekår og helse bidrog til at befolkningen
vokste med rekordfart. Ny jord ble ryddet, og tallet på husmannsfamilier
økte.
I slutten av 1840-årene organiserte Marcus Thrane en bevegelse som hadde
særlig stor tilslutning blant småbønder og husmenn, men foreningene
samlet også medlemmer fra andre sosiale lag. Thranebevegelsen ønsket
stemmerett og bedre kår for allmuen, men kongen og Stortinget avviste
kravene.
I Kautokeino-opprøret på begynnelsen av 1850-tallet
aksjonerte samer mot norsk øvrighet. Heftig religiøs omvendelse
var en sterk drivkraft, men sosiale motsetninger og norsk minoritetspolitikk
lå til grunn for konfrontasjonene.
NETTRESSURSER
På vei mot LO
http://www.nb.no/html/lo.html
© Nasjonalbiblioteket
”Jeg var i rettfærdighed.” Innføring i historisk metode med utgangspunkt i Kautokeinoopprøret.
http://www.hist.uib.no/kauto/
© Historisk institutt, Universitetet i Bergen
|
|
Mot en ny tid
Debatt