Grekerne organiserte seg i over 600 polisstater, hvorav Athen og Sparta er de mest kjente. Grekerne bosatte seg rundt hele Middelhavet og Svartehavet fordi det var for lite jord i Hellas.

Perserne gikk til angrep på grekerne på 400-tallet f.Kr., men de ble slått tilbake. Athen ble den førende staten, med Perikles som leder. I Athen var det demokrati med folkeforsamling der alle frie menn over 18 år møtte. Folkeforsamlingen brukte loddtrekning for å plukke ut folk til å styre og til å sitte i domstolene. Bare de militære lederne, strategene, ble valgt. Kvinnene var i sterk grad underordnet mennene. De hadde bedre levekår i Sparta fordi de skulle føde sterke guttebarn som skulle bli krigere. Sparta ble ledet av konger, og borgerne bygde sin makt på å la halvslaver, heloter, gjøre jordbruksarbeidet.

Grekernes tidsregning begynner med den første olympiaden. De hadde en rik gudeverden, og både idrettsleker, teater, arkitektur og kunst var til ære for gudene. Filosofer som Sokrates, Platon og Aristoteles fikk betydning for seinere europeisk tenkning. På 300-tallet f.Kr. underla makedonerne seg Hellas. Aleksander den store erobret et kjemperike og grunnla hellenismen, en sammensmeltning av gresk, persisk, egyptisk og mesopotamisk kultur.

Romerriket begynte som en polisstat ved elva Tiber. Rundt 500 f.Kr. avskaffet romerne kongedømmet og innførte republikken. I senatet styrte rike patrisiere over vanlige folk, plebeiere. Etter stenderkampene fikk de rikeste plebeierne del i styret, som var et oligarki, fåmannsvelde. Romerne erobret hele den italienske halvøya og kom så i krig med Kartago på 200-tallet f.Kr. Etter at Hannibal var slått, førte romersk imperialisme til at den hellenistiske verden ble underlagt Roma.

Hærførerne fikk mer og mer makt. Cæsar erobret Gallia og ble utnevnt til diktator på livstid. Han ble drept, men etterfølgeren Augustus ble enehersker. Keisertiden ble innledet kort før vår tidsregning. Keiserne holdt folkemassene, de eiendomsløse proletarene, i ro med "brød og sirkus". Pater familias hadde stor makt i den romerske familien, men kvinnene hadde en friere stilling enn i Hellas.

Etter en 200 år lang fredsperiode, Pax Romana, begynte nedgangen for riket. Dominatet avskaffet senatet og gav keiseren enda mer makt. På 300-tallet vant kristendommen fram med keiser Konstantin. I 395 ble riket delt i en østlig og vestlig del, og på 400-tallet knuste germanske folkevandringer den vestlige delen.
Den østlige delen av riket overlevde. Keiseren i Det østromerske riket, eller Bysants, med Konstantinopel som hovedstad, forsøkte først å gjenopprette hele riket. Men fra 600-tallet hvert ble riket presset nordfra av slaviske folkevandringer. Noen av disse folkene ble kristnet fra Bysants, andre fra Roma. Dermed ble det et skille mellom gresk-ortodokse og romersk-katolske som har bestått helt til vår tid.