 |
 |
 |
 |
||
 |
 |
||||
  |
Renessansens idealer kan settes i sammenheng med den nye åndsretningen, humanismen, som vendte oppmerksomheten mot livet på jorda og enkeltmenneskets muligheter. Dette verdslige synet på tilværelsen forteller om en voksende selvtillit blant Nord-Italias velstående borgere, som ved hjelp av kapitalistiske forretningsmetoder hadde gjort området til Europas økonomiske hjerte. Både renessansen og humanismen var uttrykk for at Europa var på vei inn i en ny tidsepoke. Dette ble bekreftet i 1543 da middelalderens verdensbilde fikk et grunnskudd. Da satte den polske astronomen Copernicus fram teorien om at sola, ikke jorda, stod i sentrum for universet vårt. Pestene som rammet Europa fra midten av 1300-tallet, spredte frykt og dødsangst. Samtidig forfalt kirken. Paven flyttet fra Roma til Avignon og kom under den franske kongens innflytelse. Under det store skismaet (1378-1417) ble kirken delt, slik at én pave residerte i Avignon og én i Roma. Selv om den katolske kirken ble samlet under én pave på 1400-tallet, var pavens autoritet svekket. Det var reformatorene Martin Luther og Jean Calvin som førte an i kritikken mot pavekirken. Synspunktene deres vant fram i deler av Europa. Martin Luther ønsket å få i stand en teologisk debatt om botssakramentet, men han nådde ikke fram. Da stilte han spørsmål ved pavens autoritet og slo opp 95 teser mot avlatshandelen. Avlat og gode gjerninger førte ikke til frelse, hevdet Luther, det gjorde bare troen. I Genève forsøkte Calvin å realisere gudsstaten. Luthers og Calvins lærer spredte seg raskt, godt hjulpet av boktrykkerkunsten. De skandinaviske landene og deler av Tyskland fikk evangelisk-lutherske statskirker, mens Nederlandene og Skottland ble kalvinistiske. Gjennom motreformasjonen ble Ungarn, Polen og Sør-Tyskland gjenerobret for paven, og mange av misforholdene som reformatorene hadde kritisert, ble rettet opp. Men overfor utbryterne trakk den katolske kirken opp en klar linje: Ikke bare tro, men tro og gjerninger, gav frelse og evig liv. Trettiårskrigen (1618-48) blir kalt den siste store religionskrigen
i Europa, men den dreide seg også om stormaktsinteresser og handelen i
Østersjøen. Ved freden i Westfalen i 1648 måtte den habsburgske
keiseren godta at alle fyrster i det tysk-romerske riket skulle være selvstendige
i religiøse og administrative spørsmål. Det katolske Frankrike,
som hadde deltatt i krigen på protestantenes side, stod nå fram
som den fremste stormakten i Europa.
|
 |
|
 | Verden: Europa i middelalderen |
| Verden: Renessanse og reformasjon | |
 | Verden: Europa møter verden |
|
|
|
Renessanse og reformasjon
Debatt