OPPGAVE

1. Hva mente de franske opplysningsfilosofene med opprør mot autoriteter?
   
2. Hva menes med rasjonalisme som de franske opplysningsfilosofene bygget sine tanker på?
   
3. Hva mente de med opplysningstanken?
   
4. Hva la de i begrepet kulturoptimisme og uttrykket "tilbake til naturen"?
   
5. Opplysningsfilosofene brukte også begrepet "humanisert kristendom" hva menes med det?
   
6. Hva la de i begreper som "naturlige rettigheter", "naturrett" og menneskerettigheter?

KILDER

Fra Jostein Gaarder: Sofies verden
– Vi går rett på sak, sa Alberto. – Etter Hume var den neste store systembyggeren tyskeren Kant. Men også Frankrike hadde på 1700-tallet mange viktige tenkere. Vi kan si at det filosofiske tyngdepunktet i Europa var i England i første halvdel av 1700-tallet, i Frankrike på midten av 1700-tallet og i Tyskland mot slutten av århundret.
En forskyvning fra vest til øst, altså.
– Akkurat. Jeg skal ganske kort slå ned på noen tanker som mange av de franske opplysningsfilosofene hadde til felles. Det dreier seg om viktige navn som Montesquieu, Voltaire, Rousseau og mange, mange andre. Jeg har samlet meg om syv viktige punkter.
– Takk, det er jeg allerede smertelig klar over.
Sofie rakte ham kortet fra Hildes far. Alberto sukket tungt.
– Det kunne han ha spart seg ... Et første stikkord er altså opprør mot autoriteter. Flere av de franske opplysningsfilosofene besøkte England, som på mange måter var mer frisinnet enn deres eget hjemland. Her ble de fascinert av den engelske naturvitenskapen, spesielt av Newton og hans universelle fysikk. Men de ble også inspirert av den britiske filosofien, ganske spesielt av Locke og hans politiske filosofi. Hjemme i Franrike gikk de etter hvert til felts mot gamle autoriteter. Det var viktig å stille seg skeptisk til alle nedarvede sannheter, mente de. Tanken var at individet selv måtte finne svar på alle spørsmål. Her virker tradisjonen fra Descartes inspirerende.
– For han hadde jo bygget alt opp fra grunnen av.
– Akkurat. Opprøret mot gamle autoriteter vendte seg ikke minst mot kirkens, kongens og adelens makt. Disse institusjonene var på 1700-tallet mye mektigere i Frankrike enn i England.
– Så ble det revolusjon.
– I 1789, ja. men de nye ideene kom tidligere. Det neste stikkordet er rasjonalisme.
– Jeg trodde at rasjonalismen døde ut med Hume.
– Hume selv døde først i 1776. Det var ca. tjue år etter Montesquieu og bare to år før Voltaire og Rousseau, som begge døde i 1778. Men alle tre hadde vært i England og kjente godt til Lockes filosofi. Nå husker du kanskje at Locke ikke var noen konsekvent empirist. Han mente for eksempel at både troen på Gud og visse moralske normer ligger nedlagt i menneskets fornuft. Dette er selve kjernen i den franske opplysningsfilosofien også.
– Du sa dessuten at franskmenn alltid har vært litt mer rasjonalistiske enn britene.
– Og denne forskjellen har røtter helt tilbake til middelalderen. Når engelskmenn snakker om "commen sense", snakker gjerne franskmenn om "evidence". Det engelske uttrykket kan oversettes med "felles erfaring" og det franske med "innlysende" - altså for fornuften.
– Jeg skjønner.
– I likhet med oldtidens humanister - som Sokrates og stoikerne - hadde de fleste opplysningsfilosofene en urokkelig tro på menneskets fornuft. Dette var så fremtredende at mange simpelthen kaller den franske opplysningenstiden for "rasjonalismen". Den nye naturvitenskapen hadde avslørt at naturen var fornuftig innrettet. Nå så opplysningsfilosofene det som sin oppgave å legge et grunnlag også for moral, religion og etikk som var i samsvar med menneskets uforanderlige fornuft. Det var dette som førte til selve opplysningstanken.
– Og det var det tredje punktet.
– Nå måtte det brede lag av folket "opplyses". Det var selve betingelsen for et bedre samfunn. Man mente at nød og undertrykkelse skyldtes uvitenhet og overtro. Det er ikke tilfeldig at pedagogikk som vitenskap kan føres tilbake til opplysningstiden.
– Skolevesenet stammer fra middelalderen og pedgogikken fra opplysningstiden, altså.
– Sånn kan du si det. Selve monumentet over opplysningstanken var typisk nok et stort leksikon. Jeg tenker på den såkalte Encyclopedien som utkom i 28 bind fra 1751 til 1772 med bidrag fra alle de store opplysningsfilosofene. Alt finnes her, ble det sagt, fra måten de lager en nål på til hvordan de støper en kanon.
– Det neste punktet var kulturoptimisme.
– Kan du være snill å legge bort det kortet mens jeg snakker.
– Unnskyld.
– Når bare fornuften og kunnskapen ble utbredt, mente opplysingsfilosofene at menneskeheten ville gjøre store fremskritt. Det var bare et spørsmål om tid før ufornuft og uvitenhet måtte vike for en "opplyst" menneskehet. Denne tanken har vel nærmest vært enerådende i Vest-Europa helt inntil for et par tiår siden. I dag er vi ikke lenger så overbevist om at all "utvikling" er av det gode. Men denne kritikken mot "sivilisasjonen" ble fremsatt allerede av de franske opplysningsfilosofene.
– Da skulle vi kanskje ha hørt på dem.
– For enkelte ble det nå et motto å vende tilbake til naturen. Men med "naturen" mente opplysningsfilosofene nesten det samme som "fornuften". For menneskets fornuft er jo gitt av naturen - i motsetning til kirken og "sivilisasjonen". Det ble pekt på at "naturfolkene" ofte var både sunnere og lykkeligere enn europeerne fordi de ikke var "sivilisert". Det var Rousseau som fremsatte selve slagordet: Vi må vende tilbake til naturen. For naturen er god, og mennesket er "av natur" godt. Det er i samfunnet det onde ligger. Rousseau mente også at barnet må få leve i sin "naturlige" uskyldstilstand så lenge som mulig. Du kan gjerne si at tanken om barndommens egenverdi stammer fra opplysningstiden. Tidligere ble barndommen mer betraktet som en forberedelse til det voksne liv. Men vi er jo mennesker - og lever våre liv på jorden - også mens vi er barn.
– Jeg skulle mene det.
– Ikke minst måtte religionen gjøres "naturlig".
– Hva mente de med det?
– Også religionen måtte bringes i samsvar med menneskets "naturlige" fornuft. Mange kjempet for det vi kan kalle en humanisert kristendomsoppfatning, og det er det sjette punktet på listen. Nå fantes det flere konsekvente materialister som ikke trodde på noen Gud, og som altså bekjente seg til et ateistisk standpunkt. Men de fleste opplysningsfilosofene mente at det var ufornuftig å tenke seg en verden uten Gud. Til det var verden for fornuftig innrettet. Det samme synet hadde for eksempel Newton. Slik ble det også regnet som fornuftig å tro på sjelens udødelighet. Som for Descartes ble spørsmålet om mennesket har en udødelig sjel mer et spørsmål om fornuft enn om tro.
– Akkurat det er litt underlig. For meg er dette et typisk eksempel på hva man bare kan tro og ikke vite.
– Men så lever du ikke på 1700-tallet. Det som ifølge opplysningsfilosofen måtte skrelles vekk fra kristendommen, var alle de ufornuftige dogmene eller trossetningene som var lagt til Jesu enkle forkynnelse i løpet av kirkens historie.
– Da er jeg med.
– Mange sverget også til det som kalles deisme.
– Forklar!
– Med en "deisme" menes en oppfatning som går ut på at Gud skapte verden en gang for lenge, lenge siden, men at han ikke har åpenbart seg for verden siden. På denne måten ble Gud redusert til et "høyeste vesen" som bare gir seg til kjenne for menneskene gjennom naturen og dens lover - og altså ikke åpenbarer seg på "overnaturlig" vis. En sånn "filosofisk Gud" møter vi også hos Aristoteles. For ham var Gud universets "første årsak" eller "første bevegelse".
– Da er det bare ett punkt igjen, og det er menneskerettigheter.
– Men det er til gjengjeld kanskje det viktigste. Du kan i det hele tatt si at den franske opplysningsfilosofien var mer praktisk rettet enn den engelske filosofien.
– De tok konsekvensene av sin filosofi og handlet deretter?
– Ja, de franske opplysningsfilosofene nøyde seg ikke med teoretiske synspunkter på menneskets plass i samfunnet. De kjempet aktivt for det de kalte borgernes "naturlige rettigheter". I første rekke dreide det seg om kampen mot sensuren - og altså for trykkefriheten, Både når det gjaldt religion, moral og politikk, måtte den enkelte sikres rett til å tenke fritt og til å gi uttrykk for sine meninger. Det ble dessuten kjempet mot negerslaveriet og for en mer human behandling av lovbrytere.
– Jeg tror jeg kan underskrive på det aller meste.
– Prinsippet om "individets ukrenkelighet" nedfelte seg til slutt i "Erklæringen om menneskets og borgernes rettigheter" som ble vedtatt av den franske nasjonalforsamlingen i 1789. Denne "menneskerettighetserklæringen" var en viktig bakgrunn for vår egen grunnlov av 1814.
– Men fortsatt er det mange mennesker som må slåss for disse rettighetene.
– Ja, dessverre. Men opplysningsfilosofene ville slå fast visse rettigheter som alle mennesker har simpelthen i kraft av å være født som mennesker. Det var det de mente med "naturlige" rettigheter. Fortsatt snakker vi gjerne om en "naturrett" som ofte kan stå i motsetning til et lands gitte lover. Fortsatt opplever vi at enkeltindivider - eller hele befolkningsgrupper - påberoper seg denne "naturlige retten" til å gjøre opprør mot rettsløshet, ufrihet og undertrykkelse.
– Hva med kvinnens rettigheter?
– Revolusjonen i 1789 slo fast en rekke rettigheter som skulle gjelde for alle "borgere". Men en borger ble nærmest betraktet som en mann. Nettopp under den franske revolusjonen ser vi likevel de første eksemplene på kvinnekamp.
– Det var på tide.

NETTRESSURSER

©

Opplysningstiden
http://www.hf.uio.no/iks/ariad
ne/Idehistorie/framesetepoke6.
htm?epoke6/e6_index.htm
© Ariadne, Institutt for kulturstudier, Universitetet i Oslo

Opplysningstiden 1700-tallet
http://www.hf.uio.no/iks/ariad
ne/Idehistorie/idehistorie_tek
ster.htm#opplysningstid
© Ariadne, Institutt for kulturstudier, Universitetet i Oslo