I siste halvdel av 1700-tallet rev koloniene i Nord-Amerika seg
løs fra Storbritannia, og eneveldet ble knust i Frankrike. På kort
tid ble det gjennomført to store revolusjoner.
Under sjuårskrigen mellom 1756 og 1763 erobret britene de viktigste
områdene i Nord-Amerika. Samtidig førte de kamp mot indianerne.
De amerikanske kolonistene nektet å betale skatt så lenge de ikke
var representert i det britiske Parlamentet, og strid om dette førte
til den amerikanske uavhengighetskrigen mellom 1775 og 1783. Koloniene rev seg
løs fra Storbritannia og innførte et nytt politisk system basert
på presidentstyre og maktfordeling.
I 1789 brøt den franske revolusjon ut, en revolusjon som i større
grad enn den amerikanske ble en kamp mellom samfunnsklasser. Eneveldet og stendersamfunnet
ble avskaffet, og makten ble overført fra kongen til folket. Frankrike
fikk verdens første menneskerettighetserklæring, og i 1791 en ny
grunnlov. De rikeste mennene sikret seg mest makt.
I 1792 gikk revolusjonen over i en radikal fase, og Frankrike kom i krig med
Østerrike og Preussen. Kongedømmet ble avskaffet til fordel for
en republikk, Nasjonalkonventet, og kongen ble henrettet som forræder.
Frankrike fikk ny tidsregning, og det ble planlagt demokratiske reformer som
for eksempel gratis grunnskole.
Fra 1793 ble det satt i verk en statsterror som førte til at mange fiender
av revolusjonen ble henrettet. Etter hvert brøt det ut maktkamp mellom
ulike fløyer i Nasjonalkonventet, en strid som førte til utrenskninger
blant lederne av revolusjonen.
I 1795 tok de rikeste borgerne igjen makten gjennom Direktoriet. I 1799 var
Frankrike i politisk og økonomisk kaos, og general Napoleon Bonaparte
gjorde statskupp. Han gjorde seg til keiser, og la seinere grunnlaget for en
modernisering av det franske politiske systemet gjennom sentralisering, et felles
lovverk og et nytt utdanningssystem.
Fra 1803 til 1815 var Frankrike i en krig der Storbritannia var hovedfienden.
I 1807 allierte Napoleon seg med Russland, men alliansen sprakk i 1812. Da marsjerte
Napoleon mot Moskva, men hæren hans gikk i oppløsning under tilbaketoget.
Etter et nederlag i 1813 ble Napoleon forvist til øya Elba. I 1815 rømte
han og reiste en ny hær som ble endelig slått ved Waterloo.
Den franske revolusjon og Napoleonstiden førte til at stendersamfunnet
ble avskaffet i store deler av Europa. Nasjonalismen fikk et nytt innhold. Den
franske var inkluderende, mens den tyske var ekskluderende.
Etter 1815 forsøkte konger og fyrster å demme opp for krav om
mer demokrati gjennom en hellig allianse. Både i 1830 og 1848 brøt
det ut revolusjoner med utgangspunkt i Paris. De ble slått ned, men førte
på lengre sikt til at ideer om politisk medbestemmelse slo gjennom i Europa.