På 1800-tallet ble ideologiene satt i system:

• Konservatismen stod for tradisjon og gradvise reformer.
• Den økonomiske liberalismen gikk ut på fri konkurranse og et marked regulert av tilbud og etterspørsel.
• Darwins utviklingslære skapte også grobunn for sosialdarwinismen, som la vekt på at det var naturlig at de sterke knekket de svake.
• Sosialliberalismen ble utformet for å rette opp sosiale skjevheter i industrisamfunnet.
• Sosialistiske retninger la vekt på likhet, opphevelse av privat eiendomsrett og stemmerett for menn. Marx og Engels hevdet i at klassekamp drev historien framover.
• Borgerlige og sosialistiske kvinneforeninger i Europa og USA hadde som hovedmål å skaffe kvinner stemmerett.
• Nasjonalismen kunne være en opprørsideologi for undertrykte folk, men gikk også i en retning som la vekt på at folk med samme kulturbakgrunn hadde rett til å danne nasjonalstater.

Både i Tyskland og i Italia foregikk en samlingsprosess i 1860-årene. Etter den fransk-tyske krigen i 1870-71 gjorde arbeidere, studenter og håndverkere opprør i Paris. De forsøkte å gjennomføre et sosialistisk eksperiment som ble kalt Pariskommunen, men det ble slått ned.

Fra 1814 var Norge og Sverige i union. Rikene hadde felles konge, men Norge var den underlegne parten. Grunnloven delte den politiske makten mellom kongen og Stortinget; fram til 1884 var regjeringen uavhengig av Stortingets sammensetning, og embetsmennene hadde stor makt.

I 1870- og 1880-årene samlet Johan Sverdrup opposisjonen på Stortinget. Målet var økt innflytelse over regjeringen. Han klarte å få flertall for at statsrådene skulle møte i Stortinget for å forsvare den politikken de førte, men kongen nektet å godta vedtaket. Dette førte til vetostriden, men etter riksrettsdommen i 1884 måtte han gi etter. Han bad lederen for den største gruppen i Stortinget om å bli statsminister. Slik markerte 1884 gjennombruddet for parlamentarismen i Norge. De politiske partiene vokste fram: Venstre ble stiftet i 1884, Høyre i 1884 og Arbeiderpartiet i 1887.

I Norge økte misnøyen med unionen. Utenriksministeren og de fleste i utenrikstjenesten var svenske. Venstre mente at Norge burde ha eget konsulatvesen, selv om det skulle føre til brudd med Sverige. Høyre ville bevare unionen og kongedømmet.
I 1905 vedtok Stortinget en lov om eget norsk konsulatvesen, men kongen nektet å sanksjonere den. 7. juni erklærte Stortinget at unionen med Sverige hadde opphørt. I en folkeavstemning gikk et overveldende flertall mot unionen, og 80 prosent sa ja til at Norge skulle være et kongedømme. Pris Carl av Norge tok navnet Haakon 7.